Viser innlegg med etiketten Kassandras dagbok. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Kassandras dagbok. Vis alle innlegg
torsdag 2. august 2012
En god natts søvn
Jeg ble faktisk helt slått ut av dagens skuffelse. Den ødela resten av dagen min, og jeg mistet energi og lyst til alt jeg skulle gjøre. Jeg prøvde også å skrive fra meg følelsen av skuffelse i innlegget under, men det fungerte ikke. Følelsen er like sterk og vil ikke slippe taket. Da satser jeg på at en god natts søvn vil hjelpe meg med å komme meg over denne intense sårede følelsen som ikke vil slippe taket. God natt! - Kassie
Hurt
Idag ble jeg ganske såret eller skuffet eller hva jeg skal kalle det. Jeg vil egentlig bruke et sterkere ord enn skuffet. For jeg fikk egentlig ganske vondt i magen, så skuffet var jeg. Ikke over en flørt denne gangen, men over en venninne. En jeg så på som en veldig god venninne. Men hun skuffet meg faktisk veldig. Jeg har ikke sett henne på lenge og var over meg av begeistring for å se henne igjen. Men hun hadde kun tid til å møte meg i 10 minutter! 10 minutter? Hva er det for noe? Jeg hadde jo så mye jeg skulle si til henne. Så mye jeg skulle spørre om. Men hun bare dro! Ikke svarte hun meg på meldingene jeg sendte henne heller. Hvorfor? Hva har skjedd? Vel dette er hva jeg ville ha sagt til henne : Jeg er skuffet over deg! Hvorfor tok du deg ikke mer tid til meg? Jeg trodde vi var venninner jeg. Jeg trodde jeg betydde noe for deg. Tar jeg feil? Det smerter faktisk. For jeg forventet meg mer. Mye mer. :-(
onsdag 25. juli 2012
Kassandra er tilbake
Kassandra heiser med dette flagget til topps. Jeg ønsker å fortsette med bloggingen. Jeg ønsker å ta bloggen tilbake etter den lange dvalen og den manglende interessen og motivasjonen de siste årene. Jeg vil holde bloggen varm, og finne frem til den blogglysten og livslysten jeg hadde før. I have much more to come:-)
Ingenting er som før
Ingenting er som før.
Det er som om verden har stoppet opp.
Det er som om gleden er borte.
Gleden over de små ting som jeg hadde før.
Som f.eks. den nydelige nattehimmelen.
Mitt inntrykket av den er ikke det samme.
Hva har skjedd?
Verden er ikke som før.
Hvor er de gode gamle menneskene jeg pleide å ha rundt meg?
De er erstattet av nye.
Jeg savner de gamle.
Jeg vil ha det slik jeg hadde det før.
Allting var jo bedre før. Var det ikke?
Jeg tror jeg kan ha det like bra nå som før.
Jeg må bare jobbe med meg selv.
Jeg må innse at ting ikke vil bli som før.
Men at jeg kan bli lykkelig fordet.
Det er som om verden har stoppet opp.
Det er som om gleden er borte.
Gleden over de små ting som jeg hadde før.
Som f.eks. den nydelige nattehimmelen.
Mitt inntrykket av den er ikke det samme.
Hva har skjedd?
Verden er ikke som før.
Hvor er de gode gamle menneskene jeg pleide å ha rundt meg?
De er erstattet av nye.
Jeg savner de gamle.
Jeg vil ha det slik jeg hadde det før.
Allting var jo bedre før. Var det ikke?
Jeg tror jeg kan ha det like bra nå som før.
Jeg må bare jobbe med meg selv.
Jeg må innse at ting ikke vil bli som før.
Men at jeg kan bli lykkelig fordet.
onsdag 11. april 2012
Behandling av sukkeravhengighet
Hvordan kan man behandle og leve med en sukkeravhengighet? Her har jeg samlet informasjon jeg har funnet på nettet etter å ha søkt og lest utallige sider med informasjon. Både fra leger, sukkeravhengige og fra folk som behandler sukkeravhengige (Semsa senteret). Jeg har med utgangspunkt i denne kunnskapen laget en 17 trinns guide for en sukkeravhengig som ønsker å bli frisk.
1. Først
må man innse at sykdommen avhengighet ikke
kan kureres, men behandles. Selv om sykdommen er kronisk kan man med riktig
behandling og oppfølging leve et svært godt og innholdsrikt liv. Når man
behandler sukkeravhengighet har man som mål at den avhengige skal kunne
håndtere og leve med sykdommen.
2. Man aller først
innrømme at man har et mat-/sukkerproblem. Dette sies å være det
aller første skritt på veien til en tilfriskning.
3. For
at du skal komme i en tilfriskningsprosess må du bestemme deg for det! Rett og slett. Du må bestemme deg for å begynne på ferden mot en bedre og avhengighetsfri tilværelse. Noe som kan hjelpe deg til å bestemme deg er å finne og skrive ned dine
grunner til hvorfor du vil du bli kvitt dette mat og sukkerproblemet. Dette kan bli din motivasjon videre i
prosessen.
4. Når
du har bestemt deg blir neste skritt å skaffe deg nok kunnskap. Kunnskap er makt og gjør at du kan ha
kontroll over sykdommen, i stedet for at den har makt over deg. Skaff deg mest
mulig kunnskap om sukkeravhengighet samt avhengighet generelt og hvordan de
fungerer. Bruk alle tilgjengelige verktøy og metoder. Søk gjerne faglig hjelp
hos personer som jobber med avhengighetsproblematikk. Skaff deg kunnskap om
riktig mat og kosttilskudd
5. Kutt
ut alt sukker! Det finnes et hav av grunner til hvorfor, og de har jeg samlet i
et eget innlegg (100 gode grunner til å holde seg unna sukker). Her er imidlertid de viktigste grunnene: Sukker vil
opprettholde ditt sug etter søtsaker. Sukkeret vil etter å ha gitt deg et svært høyt
blodsukker- gi deg svært lavt blodsukker som gir deg et sterkere sug etter noe søtt.
Ifølge lege bør en sukkeravhengig ha fullstendig fravær av sukker i kosten. I
behandlingen av sukkeravhengige hos Semsa er første bud ”avsukring” Bort med sukker og
karbohydrater. Raske karbohydrater gir samme virkning hos sukkeravhengige som
sukker, man bør derfor også unngå disse. Kunstige søtstoffer bør også kuttes ut,
fordi sukkersubstitutter trigger avhengigheten like mye som sukker. Husk at dette er en sykdom som handler mye om tanker og adferd rundt søtsaker, ikke en fysisk avhengighet til sukker i seg selv. Når du kutter ut sukker er det er
viktig å se opp for skjulte sukkerbomber: Søtsaker er nemlig ikke bare
sjokolade! Du kan finne store mengder sukker i saft, bakervarer, juice,
syltetøy, ketchup, fruktyoghurt, en mengde såkalte lettprodukter og mye annet.
Sjekk innholdet i matvarene – det kan være at du får i deg altfor mye sukker
selv om du klarer å holde deg unna godteriene. Og dermed opprettholdes
søtsuget. Dette er ikke informasjon for å gjøre livet vanskeligere for deg, men
tvert imot for å hjelpe deg så du slipper sug og slippe å havne tilbake i den
onde sirkelen med misbruk. At kostholdseksperter og
ernæringsfysiologer sier man må kutte ned på sukkerholdige matvarer eller
ber deg spise frukt i stedet, er som å si til en heroinist at han kan ta litt heroin på
lørdag. Akkurat som en avvent alkoholiker aldri mer kan ta et
glass, kan en sukkeravhengig aldri mer spise sukker eller raffinerte
karbohydrater. Det kan starte et helvete. Den gode nyheten er at man ikke vil
bli dårlig av å ikke få sukker, annet enn psykologisk og helt midlertidig. Noen
tåler etter hvert små doser karbohydrater og kan unne seg litt ris og en potet
en gang imellom. En annen god nyhet er at desto mer man
klarer å kutte ut av sukker desto mindre søtsmak trenger man for å tilfredstille
søtbehovet ditt videre. Men hvis man spiser sukker,
uansett hvor lite, vil det være med på å opprettholde suget. Som ved din
avhengighet kan føre deg tilbake til et misbruk.
6. Med beskjeden om å kutte ut alt sukker for å bli frisk vil man
vil naturligvis måtte gå igjennom en sorgprosess. Sukkeret har vært forbundet
med hygge og trøst gjennom mange år. Man må ha tid til å sørge over ting man
ikke får spise igjen, og vende seg til tanken på et liv uten. Det kan være like
tøft som å gå igjennom et brudd med en kjæreste. Særlig hvis sukkeret har spilt
en stor rolle i ens liv. La følelsene og tankene rundt dette komme. Men som med
et dårlig forhold, må man finne ut at det er på tide å slå opp fordi det er
skadelig for en selv. Når du slår opp med sukkeret kan du gjøre som du ville ha gjort når du
prøver å komme deg over en eks. Fokuser på alle de negative sidene ved sukker og ved misbruket ditt!
Skriv gjerne en liste og ha den lett tilgjengelig slik at du kan ha den i bakhånd når tvilen kommer.
7. Bli
kjent med egne tankemønstre og
handlinger, ytre og indre varselsignaler. Finn ut hva et tilbakefall er for deg og når
det skjer. Hvis du skal klare å kutte ut søtmomsvanene handler det 10 prosent
om kostholdsendring og 90 prosent om
adferdsendring. Dette er den viktigste delen av å jobbe seg mot en frisk
tilværelse. Få oversikt over risikosituasjonene, sukkerrike
begivenheter som feiringer, restaurantbesøk, deppedagene osv. Lær deg å
gjenkjenne kroppens signaler, som rastløshet, irritabilitet og sug. Spiser du
sukker for å unngå å kjenne på ubehagelige følelser? Øk bevisstheten om hvorfor
du spiser/har spist så mye sukker. Et annet viktig steg er å identifisere vanene dine. Når
spiser du sukker? Er det mest på kveldstid når du ser på tv? Er det på tøffe dager? Spiser du mer om vinteren?
8. Gjør
deg ferdig med illusjonen om at sukkeret er det eneste du kan ha det godt med.
Bruk tid på å finne tilbake til det som gir livet mening. Det har nemlig rusen
ofte lagt lokk på eller fratatt en. Det er på tide å begynne å utforske seg
selv. Hva liker du å gjøre? Hva liker du å gjøre for å kose deg? Oppgaven blir
å finne noe som kan erstatte det søte. Hva med ukeblader eller donald blader når man skal kose seg?
Finn nye og bedre måter å roe deg ned på og muntre deg opp på. Man higer etter
sukkeret for å føle seg bedre men det finnes mange andre og sunnere ting som
gir deg en god følelse. Du må finne ut hva som gir akkurat deg en god følelse. Lag en
liste over ting som gir deg velvære og glede. For eksempel et varmt bad, en
kopp kaffe med en venninne, prate i tlf med en søster eller planlegge noe
spennende.Hvis du pleier å spise søtsaker mens du ser på tv kan du for eksempel
bytte det ut med noe annet som å spise nøtter, drikke te, strikking, håndarbeid, annen
småpusling, ha et varmt teppe rundt deg. Finn rett og slett måter å kose deg på, roe deg ned på og slappe av
på som ikke inkluderer sukker. Husk at det ikke er kostholdet som skal ha hovedfokus når man behandler en
sukkeravhengighet, men suget som skapes. Disse reguleres ikke av mettheten.
9. Lag
en plan, en strategi basert på den kunnskapen du har nå har samlet om deg selv. Finn
ut hvordan du kan forebygge tilbakefall. Du er nå bevisst på gamle vaner og tankemønstre, risikosituasjoner, ytre
varselsignaler, kroppens varselsignaler. Så finn ut hvordan du kan endre gamle
tanker. Finn ut hva du skal gjøre i risikosituasjoner. Hva skal du gjøre når
signalene eller følelsene kommer? Legg en god strategi som forebygger at
du sprekker. La også være å utsette deg for situasjoner som fører til at du
sprekker. Opplever du dette som et stort problem bør du søke profesjonell hjelp
hos psykolog eller adferdsterapeut. Bytt ut de gamle vanene dine med nye og
bedre vaner. Godt innarbeidede vaner kan være vanskelige å snu, men det er ikke
umulig! Lag en plan for hvordan du skal endre dem. Hvis du for eksempel spiser søtsaker hver gang du ser på tv har hjernen
din koblet disse til å høre sammen. Avhengighet knytter seg vanligvis til
hyggelige opplevelser, noe som kan gjøre det til en utfordring å bryte de. Man
tyr lett til sukker under stress eller etter en kjip dag. Det får hjernen
til å tro at sukker er medisin mot ubehag, og den vil sende signaler om at «nå
er det på tide med godteri», i situasjoner der du er stresset, engstelig eller
nedfor. Bryt slike feilaktige og usunne vaner. Ta en slik vane om gangen. Start
gjerne med den vanen du ser på som lettest å endre og jobb deg oppover. Den
gode nyheten er at hjernen elsker vaner og rutine. Det er derfor fult mulig å
skape nye vaner som kan komme for å bli. Det er viktig å lage en god plan for sin sukkeravhengighet fordi den er mer utfordrende å håndtere enn andre avhengigheter fordi det er sukker over alt. Og den
sukkeravhengige må, i likhet med alle andre, spise flere ganger om dagen, i et samfunn der veldig mange matvarer er overøst med sukker. Som
ved all avhengighet, må du være på vakt hele livet. Men det er en
trøst at det er lettere å avvenne seg fra sukker, enn fra tyngre narkotiske
stoffer.
10. Bruk tid på
motivasjon og ha rett innstilling: Det høres trist ut at folk ber deg om å «gå
uten», og «slutte med» sukker. Å føle at noe er tatt fra deg vil bare kaste deg
inn i armene på avhengigheten igjen. Hvis du vil lykkes må du kvitte deg med
følelsen av at du er frarøvet muligheten til å spise sukker. Du må heller syns
synd på de stakkars, håpløse sukkerjunkiene som inntar gift hele dagen. Hvis du
får tilbud om et kakestykke, skal du ikke se på det som en fristelse du må
takke nei til, men som et forsøk å å forgifte deg.Så ikke føl at noe er tatt
fra deg. Du gir ikke motvillig fra deg sukkeret, du slutter helt enkelt en
farlig og skadelig avhengighet. Har du den riktige
innstillingen blir det lettere enn du tror å holde seg sukkerfri. Denne motivasjonen kan man bl.a. bygge opp ved å skaffe seg nok kunnskap om hvor skadelig sukker er for kroppen.
11. Det beste
rådet fra andre sukkeravhengige er å oppsøke hjelp! Rådet fra de som behandler
sukkeravhengighet er: Skaff hjelp, dette klarer du ikke alene.Dersom du bruker
sukker for å døyve emosjoner vil psykoterapi være aktuelt, enten individuelt
eller i gruppe.Man bør kontakte Semsa(Senter for mat og sukkeravhengighet)
12. Meld deg
inn i selvhjelpsgrupper. Deltakelse på kurs i gruppe kan hjelpe mange. Den mest
hensiktsmessige måten å jobbe med avhengighet på er gjennom gruppearbeid. All
erfaring tilsier at det er størst tilfriskningsprosent når
veiledning/behandling skjer i en gruppe. Den som er avhengig har mye skam rundt
sin adferd og isolasjon er nettopp ett av symptomene i en
avhengighetsutvikling. Arbeid i gruppe er også skamavlastende. Å møte andre med
samme problem hvor hver og en kan fortelle sin historie, sine strategier og på
hvilke måter de misbruker mat og sukker gjør at det er lettere å godta sin egen
sykdom og maktesløsheten man føler. Ved at de andre gruppedeltagerne bidrar med
sine historier om hvordan de gjemmer, skjuler og lyver om mat og sukker og alle
de fantasifulle måtene de sørger for å innta maten/sukkeret på, får den
mat-/sukkeravhengige en bekreftelse på at han/hun ikke er gal. Man finner ut at man ikke
er alene.
13. Et generelt råd er å være fysisk aktiv.
Trening bidrar til et jevnere blodsukker, og du vil bli mindre opptatt av
søtsaker.
14. Et annet
godt råd er å passe på å få nok søvn. Noen få netter med dårlig søvn kan være
nok til at kroppens nivå av det appetittregulerende hormonet leptin synker i
tillegg til at grehlin, et stoff som øker appetitten stiger. Maten man får
lyst på etter lite søvn er ofte av det typisk usunne slaget; man får et sug etter søtsaker
og fet mat.
15. Her har jeg samlet de
kostholdsrådene som anbefales.Det var vanskelig å finne eksakt informasjon om hva en sukkeravhengig bør spise. Bort med
sukker og karbohydrater, inn med proteiner, fiber og sunt fett, var rådene til en sukkeravhengig. Om et kosthold for å redusere søtsug fant jeg mer informasjon. For det første må sukker og hvitt mel bort
fra kosten, eller i det minste reduseres vesentlig. Mange opplever at
søtsuget forsvinner i løpet av et par dager når de legger om kosten og spiser
mat med lite karbohydrater som er rikere på fett. Pasienter med sterkt søtsug
bør unngå mat med mye sukker og hvetemel bekreftet en lege. Dette peker i retning av et lavkarbokosthold for en sukkeravhengig. Lavkarbokosthold er som regel beregnet på syke mennesker som sliter med for eksempel
overvekt eller diabetes,og forståelig også sukkeravhengighet. Jeg fant informasjon om at mat med langsomme karbohydrater
som finnes i fiberrike matvarer (grove kornprodukter, korn, frukt, grønnsaker,
nøtter, frø, bær,) og krydder/urter som kanel bidrar til å stabilisere
blodsukkeret og gjør at det voldsomme søtsuget dempes.Fiber stabiliserer altså blodsukkeret.
Fiber gir også en god metthetsfølelse, som kan hindre deg fra å «sprekke»
senere på kvelden. Andre råd er å spise proteinrik mat, som gir
lavere insulinsutskillelse og et stabilt blodsukker. Man bør ikke spise ubegrensede mengder frukt. Husk at frukt inneholder mye karbohydrater og sukker.Spiser man mye frukt vil det føre til
store svingninger i blodsukkeret. Regelmessige og relativt
hyppige måltider er å anbefale for et stabilt blodsukker.Man bør bytte ut vanlig kaffe med koffeinfri fordi koffein virker inn på
insulinet i kroppen som utløser sultfølelse og binder fett. For en som vil bli kvitt sitt søtsug og følge disse kostholdsvanene anbefales det å ta små steg i begynnelsen. Bytt ut en usunn ting om gangen, gradvis.Stikkordene er altså null sukker, lite og langsomme karbohydrater,fiber, sunt
fett og proteiner. For en sukkeravhengig anbefales det imidlertid ikke å lytte til de generelle rådene fra ernæringsfysiologer i ukeblader osv. Dette fordi en ernæringsfysiolog kan mye om mat,
men ingen ting om avhengighet. Hvis en person er sukker- eller matavhengig, er
det en avhengighet som må behandles. En kostholdsplan kan fungere over kortere
perioder, men det behandler ikke avhengigheten. Det er forskjell på søtsug pga. lavt blodsukker og sukkeravhengighet/misbruk.Det beste er å ta kontakt med spesialister på sukkeravhengighet.
16. Ved siden
av kostholdsendring og adferdsendring kan det være nødvendig med kosttilskudd. Man
bør få en individuell vurdering for reparasjon av hjernens biokjemi i form av
kosttilskudd, vitaminer og mineraler. Man tar ofte i bruk aminosyrer og
vitaminer for å hjelpe til med reparasjonen av hjernen fordi den er i ubalanse.
Aminosyrer er byggestener i proteiner og er forløpere for å danne viktige signalsubstanser.
Aminosyrer deles opp i essensielle og ikke-essensielle aminosyrer. De
essensielle aminosyrene kan vi ikke produsere selv og må tilføres gjennom
maten. Noen signalsubstanser kan vi produsere selv ved for eksempel å gå tur,
oppholde oss i sollys, massasje, lek, latter, samvær med andre mennesker m.m.
Ved misbruk reduserer hjernen produksjon av viktige kjemiske signaler. Dette
påvirker vårt fysiske velvære og spesielt vår psykiske tilstand. Ved først å
helbrede den fysiske delen av sykdommen med bl.a. kosttilskudd blir den
avhengige bedre i stand til å gjøre adferdsmessige, sosiale og psykologiske
forandringer som blir nødvendige i neste fase. Såkaldt NTR-behandling er vellykket
med hensyn til vesentlig reduksjon av sug og depresjon, normalisering
av stressnivåer og gjenoppretting av følelsen av velbehag. Terapeuten hos Semsa
kan kartlegge hvilke av de biokjemiske prosessene som er i ubalanse. Man får
lagt opp et kosthold deretter, samt får kosttilskudd med aminosyrer. Leger
anbefaler ulike kosttilskudd som krom, B-vitaminer og magnesium til
pasienter som opplever plagsomt søtsug. Det kan være til hjelp å bruke nok
krom, det vil si 250 mg x 3 i noen uker, i tillegg vil ofte magnesium ca 400mg,
vitamin B6 40mg, sink etter behov og eventuelt omega-3 fettsyrer være til
hjelp. Aminosyren glutamin kan også hjelpe til å stabilisere blodsukkeret i
dosering ca 3g daglig. Probiotika hjelper også til å stabilisere blodsukkeret.
17. Man må innse
at tilbakefall er forventet og hører med til denne sykdommen. Men det er ikke
noe å deppe over. For etter et tilbakefall kan du lære noe nytt om deg selv, om
dine tankemønstre og handlinger. Det du lærer kan gjøre det lettere for
deg å unngå tilbakefall i fremtiden. Du vil sikkert en eller annen gang
"sprekke", og merke at du får komplett tenning på å få i deg mer
sukker. Det er ikke ille å oppleve, det er heller nyttig, for da lærer du noe
viktig om hvor vesentlig det er for deg å være 100 prosent avholdende på alt av
sukkerprodukter.
Tilslutt to damer som har stått frem om sin sukkeravhengighet og behandling i media:
Tilslutt to damer som har stått frem om sin sukkeravhengighet og behandling i media:
Hun levde på illusjonen om
at det bare fantes én sann venn: sukkeret.
Akkurat som en avvent alkoholiker aldri mer kan ta et glass, kan Anne
Mette heller aldri mer spise sukker eller raffinerte karbohydrater. Anne-Mette
betrakter seg som en avvent sukkeravhengig.
"Sannheten var at jeg aldri mer kunne spise sukker, og det verste var at
jeg også måtte holde meg unna lettprodukter fordi sukkersubstitutter trigger
avhengigheten like mye som sukker. Det var en sorgprosess, men jeg fikk håp"
Essensen i Anne Mettes
kosthold er sunt fett, proteiner og langsomme karbohydrater. En sjokoladeplate
for henne er like alvorlig som alkohol for en alkoholiker, erfarte hun i
sommer. Da hadde hun vært flink hele ferien, men kjente suget, og unnet seg
først én plate sjokolade – og så stappet hun i seg til hun ikke klarte mer!
"Jeg er ferdig med illusjonen om at sukkeret er det eneste jeg kan ha
det godt med."
Hun har ett råd til andre sukkerspisere: oppsøk hjelp!
Karin hadde gjort mye for å bli kvitt søtsuget da hun gikk til det skritt å prøve hypnose.
"Jeg har prøvd alt mulig tidligere, uten virkning. Da jeg leste om hypnoterapeut Anja Glein på nettet, tenkte jeg: Hvorfor ikke prøve dette også?"
Hun hadde to behandlinger,
og det enorme behovet for søtt minket. Hypnoterapeut Anja Glein får ikke folk
til å "sove"; de er bevisste hele tiden. Men hypnose er en teknikk
for å få klienten i en annen tilstand, slik at man kommer i kontakt med den
ubevisste delen av sinnet – den delen som ikke er styrt av logikk. I Karins
tilfelle var sjokoladen kos og trøst, og oppgaven ble å finne noe som kunne
erstatte det søte. Jeg begynte å kjøpe ukeblader i stedet når jeg skulle kose
meg og slappe av, sier Karin.
"Nå er kroppen min mye roligere. Jeg er roligere psykisk også, og det er
herlig å slippe abstinensene som kom hver gang jeg prøvde å kutte ut den
overdrevne søtspisingen"
fredag 16. mars 2012
Symptomene sier: Jeg er sukkeravhengig
Mitt unormale forhold til
søtsaker
Jeg har tidligere skrevet om
mitt noe unormale forhold til mat og da særlig søtsaker. Jeg omtalte det som en
spiseforstyrrelse i innlegget tilståelsen. Nå tror jeg at jeg har funnet den
riktige diagnosen på mitt problem: Sukkeravhengighet. Etter å ha lest mange
artikler samt en bok om tema har jeg innsett det: Jeg er sukkeravhengig. Det
finnes faktisk ikke tvil i havet. Jeg tok testene både i boka og på nettet og
de sier alle det samme: at jeg er sukkeravhengig. Men jeg trengte ikke engang å
ta testene, jeg visste det allerede da jeg leste om symptomene på
sukkeravhengighet. De beskrev jo meg! Det kan godt tenkes at den
riktige diagnosen på det er spiseforstyrrelse, siden det så vidt jeg vet ikke
er nok vitenskapelig bevis på at det finnes noe som sukkeravhengighet. Men jeg
er sikker i min sak, på at det sukkeret som er kjernen i mitt spiseproblem. Jeg
bruker mat som mer enn bare drivstoff. Jeg bruker det som kos og trøst i
hverdagen. Men ikke all slags mat, kun søt og usunn mat, full av sukker og
raske karbohydrater. Derfor synes jeg sukkeravhengighet beskriver mitt problem
mye bedre enn en spiseforstyrrelse.
Jeg har et sterkt ønske om å slutte å spise søt og fet mat, som kaker, is, sjokolade og godteri, som jeg dytter ned i tide og utide. Både av hensyn til min vekt og til min helse. Men også i forhold til mitt velbefinnende. Jeg merker at jeg blir slappere, tiltaksløs, deprimert og får hodepine av all junken og sukkeret jeg spiser. Men jeg får et sterkt sug og en trang til å innta det når jeg prøver å slutte. Noen vil si det bare handler om viljestyrke. Men jeg er sikker på at det handler om noe mer! Jeg tror jeg sliter like hardt med å slutte å spise søtsaker, som andre som prøver å slutte å røyke. Jeg kan lett slutte å spise potetgull eller andre ting for eksempel. Det er jo bare å ikke spise det! Men sukkeret har jeg på fleip omtalt som min narkotika. Den gir meg en rus som gjør meg så godt, som gjør meg så glad og lykkelig når jeg inntar den. Jeg kan ikke tenke meg et liv uten sukker. Jeg tror ikke at jeg kan leve uten. Noen dager får jeg et sterkt sug, jeg kan bli nedfor, og jeg kan bli desperat etter å få det. Jeg begynner å lete i skapene etter søte ting, selv om jeg bevisst har unngått å kjøpe godteri, is, kaker osv. Når jeg bare må ha noe blir jeg virkelig desperat. Jeg kan spise en yoghurt og pøse på med syltetøy, bare for å få tilfredsstilt smaken på noe søtt! Eller lage meg en porsjon med melis, fordi det er den eneste sukkerkilden jeg har i huset. Dette må jo være en form for avhengighetsadferd eller sykelig adferd? Det er jo ikke normal adferd, der man tenker nå skal jeg kose meg med noe godt. Det er mer snakk om: jeg MÅ ha det NÅ! Jeg kan også bli helt gal etter mer etter å ha spist en liten sjokoladebit eller kakebit, jeg klarer ikke stoppe, jeg må ha mer-mye mer.Sukker er min rus, det har jeg sagt i mange år. Før jeg visste noe om sukkeravhengighet. Jeg har mange ganger ønsket å kutte ned på mitt sukkerforbruk. Jeg har tenkt, kan jeg ikke bare slutte å spise godteri og kaker? Men jeg har raskt slått tanken fra meg, for jeg tror at et liv uten sukker hadde blitt grått og tomt – nesten ikke verdt å leve. Det sier litt om styrken på denne avhengigheten min.
Jeg tok testen: Er du sukkeravhengig?
Her skal man svare
ja eller nei på 6 spørsmål.
1. Har
du i løpet av det siste året noen gang spist mer søtsaker* enn du hadde tenkt
og/eller fortsatt å bruke søtsaker* når du ikke hadde tenkt deg det?
2. Har
du noen gang i løpet av det siste året forsømt noen av dine plikter på grunn av
at du har spist for mye søtsaker*?
3. Har
du i løpet av det siste året følt at du ønsket eller trenger å kutte ned på
ditt forbruk av søtsaker*?
4. Har
noen det siste året, for eksempel familie, venner, kollegaer eller andre klaget
på hvor mye søtsaker* du spiser?
5. Har
du det siste året noen gang vært helt oppslukt av tanken på når du skal få
spise eller kjøpe søtsaker*?
6. Har
du noen gang det siste året brukt søtsaker* for å lindre følelsesmessige ubehag
som for eksempel nedstemthet, irritasjon, kjedsomhet eller energiløshet?
Med fire eller flere
positive svar på testen finnes det en stor risiko på at du har utviklet et
skadelig bruk/misbruk sto det. Jeg hadde 6 ja, så det
er vel ganske klar tale.
Symptomene for sukkeravhengighet: Jeg kjenner meg igjen
·
Du er besatt av tanken på å spise søtsaker
·
Jojo-slanking
·
Urolig mave
·
Tretthet
·
Humørsvingninger
·
Fedme
·
Lavsmerteterskel
·
Isolering
·
Depresjon
·
Dårlig selvtillit
·
Hele tiden eller store deler av tiden mister
kontroll over sukkerspisingen
·
Fortsetter til tross for alle negative
konsekvenser
·
Ofte er fokusert på sukkerspisingen og på
når/hvor du skal spise om kort tid
·
Utsetter og dropper andre måltider til fordel
for "sukkermat"
·
Isolerer
eller trekker deg tilbake, skjuler og bortforklarer avhengigheten din
·
Føler seg høy fordi rusen medfører en
sinnsforandring.
·
Opptatt av tanken på mat/søtsaker
·
Lurer seg til og gjemmer mat
·
Stjeler mat
·
Ulyst i ikke-mat situasjoner
·
Spiser mer enn andre, sterkt behov for å få så
mye som mulig og en følelse av å ikke få nok, skammer seg for å ikke spise som
andre
·
Hemmeligheter, beholder matproblemer og følelse
for seg selv
·
Naturlige forhold ødelegges. Behøver ingen nær
relasjon til andre
·
Dopen er forutsigbar (fungerer alltid og styrer
hvordan man har det)
·
Skyldfølelse,Skamfølelse
·
Rettferdiggjøring. "Jeg spiser bare på
denne måten innimellom. Det er best at jeg spiser så mye jeg orker, siden jeg
skal begynne å slanke meg i morgen."
·
Besatt av vekt, kropp, veiing, mat og spising
·
Mangler kunnskap om sykdommen,men har ubehag;
"Nå er det på tide å slanke seg"
·
Mister kontrollen utad, eks. ikke kontroll på
inntak av alkohol eller sukker i sosiale sammenhenger
·
Faster
·
Isolasjon, mistror andre
·
Økt toleranse (mer mat og sukker for å oppnå
samme virkning)
·
Lyver for seg selv og andre, spiser lite på
festen men fråtser når man kommer hjem.
·
Skylder på andre. ”Om det bare ikke var for den
dustete:” sjefen, mannen, moren m.m.
·
Trøtthet, irritasjon og depresjon, vanskelig for
å komme seg opp om morgenen.
·
Problem med forhold, familie, jobb og økonomi
·
Indre tomhet – følelsen av samhørighet og av å
være en viktig del av verden går tapt, likeså følelsen av å vite hvem man er.
Alt som har betydd noe får mindre betydning.
·
Skamfølelse av manglende kontroll
·
Besatt av vekt, kropp, veiing, mat og spising
·
Trist, gledeløst liv. (Får fremdeles en
sinnsforandring av dopen, men virkningen er aldri sterk nok.)
·
Mister interessen for ting, alt handler om mat,
vekt og slanking
·
Nye situasjoner er et mareritt
·
Dopen har ikke samme virkning nå, spiller ingen
rolle hva man spiser
·
Maten/Søtsakene er blitt Gud
·
Følelsesmessige sammenbrudd
·
Selvmedlidenhet, bitterhet
·
Problemer i arbeid og med familien
·
Dårlig selvfølelse, depresjon,
konsentrasjonsvansker, håpløshet, beslutningsvegring
·
Ulyst, smerte/oppdiktet unnskyldning
·
Fysiske skader og stress (diabetes, metabolsk
syndrom, ryggproblemer m.m.)
·
Moralsk forfall, eks. stjele, lyve, skjule
·
Følelsen av at alt er nytteløst, selvmordstanker
·
Kjenner seg fullstendig isolert og håpløs.
·
Livet bryter sammen, avhengigheten tar full
kontroll.
·
Alt dreier seg om å skaffe, sikre og bruke
sukker.
Jeg kjenner meg igjen i veldig mange av symptomene. Med det unntak at det aldri har gått utover jobb og familie. Jeg har klart å holde dette veldig godt skjult for omverdenen. Det er faktisk befriende å få en diagnose på det jeg sliter med og har holdt på med i mange år. Jeg har hele tiden visst at jeg ikke har et normalt forhold til godsaker, men aldri visst hvorfor. Når jeg nå kan konstantere hva det er, kan jeg samtidig finne ut hva jeg kan gjøre for å bli kvitt det eller hva jeg kan gjøre for å kunne leve med det.
lørdag 26. november 2011
Vil jeg ha baby?


Kom over noen nydelige babybilder idag, bla. av en baby i nissedrakt.Når jeg ser slike vakre babybilder dukker tankene om barn opp, vil jeg ha barn? Vil jeg noen gang få barn? Mange av mine venner har allerede fått barn, eller har planer om å få det i årene fremover. Men hva med meg? Jeg vet ikke engang om jeg vil ha barn. Noen ganger fantaserer jeg om det. Andre ganger tenker jeg at det er helt utelukkende, og at jeg har nok med meg selv. Vi får bare vente og se på hva fremtiden vil bringe:-)
torsdag 27. oktober 2011
Har jeg mistet søsteren min?

Jeg er skuffet over deg. Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke tar kontakt med meg mer? Vi har jo alltid vært close. Nå har vi bodd langt fra hverandre det siste året og jeg er veldig skuffet over hvor lite initiativ du tar til å ta kontakt med meg? Jeg vet du er opptatt med karrieren din og kjæresten din, men.. jeg trodde vi hadde noe mer enn søsken som bare prater et par ganger i året og møtes til jul. Vi pleide å prates nesten hver dag! Vi reiste sammen,trente sammen, kunne ha lange samtaler, gå turer sammen..
Når jeg tenker meg om er det nok jeg som har tatt initiativ til det meste. Fordi jeg alltid har hatt den rollen kanskje. Men betyr det at når jeg ikke tar initiativ så vil jeg ikke høre mer fra deg? Det er sårende. Og det kommer ekstra tydelig fram når vi er så langt borte fra hverandre.. Jeg har kontaktet deg flere ganger det siste året for eksempel, sendt lange brev og smser. Som regel har jeg bare fått korte svar, om at du ikke har tid til å svare.. på alt. Korte svar om at du skal skrive mer senere. Noe som ikke skjer! Jeg har da ikke skrevet så lange avhandlinger til deg. Men når det er lenge siden sist er det da ikke rart det er mye å oppdatere om ihvertfall til sin egen søster. Da sårer det at du ikke tar deg tid til en halvtime eller time av din tid til å svare.
Du er en av de menneskene i verden som vet mest om meg. Du har vært min nærmeste venninne i alle år. Derfor sårer det at du ikke tar kontakt når du er ute i den store verden og lever livet. Det sårer meg å tenke på at hadde jeg ikke kontaktet deg først, så hadde jeg mest sannsynlig ikke hørt noe i det hele tatt.
Jeg vet ikke hva eller hvordan jeg skal forholde meg til deg fremover heller. Skal jeg fortsette å være den som tar kontakt? Skal jeg drite i å kontakte deg, holde en lav profil og se hva som skjer (eller ikke skjer)?
Den fornuftige delen av meg sier at hvis jeg vil holde kontakten med deg må jeg fortsette å ta initiativ. At jeg bare må innse at det er sånn du er, og da er det sånn jeg må være to make it work! En annen del av meg sier fuck it! Jeg gidder ikke kontakte folk (inkludert min søster) som aldri gjør det tilbake. Da får det forholdet vi hadde før bare skli ut og bli et vagt minne. Hvis det er sånn du vil ha det! Uff :-(
mandag 14. februar 2011
Tilståelsen
Jeg har bestemt meg for å stå frem med noe jeg ikka har turt å fortelle
til noen. Hvorfor? Vel for det første er det
ikke akkurat noe man slenger ut til folk, selv ikke til venner, fordi
det får en selv til å fremstå i et svært dårlig lys.Og det vil jeg
selvfølgelig ikke. For det andre benekter jeg det stort sett for meg
selv, dvs jeg tror ikke det er noe å fortelle. Slik har jeg hatt det i
over 10 år. Men nå er det nok. Det ER noe å fortelle.Og jeg velger å legge ut om det her på bloggen. For å få ut tanker og
følelser og få meg selv(og kanskje andre også) til å innse at dette er
et problem. Det er ikke normalt, som hjernen min skal ha det til!
Dette høres sikkert latterlig ut, men jeg er en slave! En slave av mat! Og en slave av mine tanker knyttet til mat. På fagspråket kalles dette tvangsspising. Og det var takket være denne bloggen at jeg bestemte meg for å skrive om dette. http://8770.vgb.no/2010/07/22/tvangsspising-spiseforstyrrelsen-ingen-vil-snakke-om/.Jeg kjenner meg så utrolig igjen i det hun beskriver. Bortsett fra at jeg ikke sliter med overvekt i den grad hun gjør. Men dette handler om et helt spesielt forhold til mat, og ikke antall kilo. Som hun skriver, dette er spiseforstyrrelsen ingen vil snakke om og som er forbundet med skam! Det er på tide å begynne å snakke for min del,om min sterke kjærlighet til mat ,spesielt søtsaker, kaker og annen junk og hva den fører med seg! Jeg har vært klar over det i mange år, men uten å gjøre noe. For hva skulle jeg gjøre? Jeg er jo bare over middels glad i mat. Det har jeg alltid vært. Spesielt kaker og søtsaker. Mmmmmm..Men hvem er vel ikke det? De fleste er glade i sukker, kaker, brus, is, junkfood osv. osv. Forskjellen er at jeg kan spise 10 ganger så mye som de andre (sånn cirka). Der andre sier, åh et kakestykke er mer enn nok. Der står jeg igjen som et spørsmålstegn. Jeg fatter ikke at det er mulig? Jeg mistenker at slike mennesker ikke liker søtsaker, men bare tar et stykke for å være høflig. Hvordan er det mulig å stoppe med bare ETT kakestykke, når man først har fått smaken på dette søte, deilige? Har man allerede proppet i seg masse andre kakestykker kan jeg forstå, men ikke ellers. Det blir som gresk for meg.Disse menneskene kan umulig like sjokolade/kaker/godteri/mat på samme måten som jeg liker det? For hadde de synes det er så himmelsk godt som jeg gjør,hadde det ikke vært mulig å stoppe før fatet/posen er tom! (eller til du er så kvalm og proppmett at du ikke klarer å reise deg opp fra sofaen engang) Velkommen til min verden. Det finnes ikke noe som kan gi meg en så god følelse som å spise god mat og søtsaker. Og det er her problemet mitt kommer inn. Mat har blitt mitt dop/min glede/min sorg/min kjærlighet – My everything!
Mat er ikke for meg hva det er for andre. Det skal være en energikilde til dagens aktiviteter. Å spise for vanlige mennesker tror jeg er noe man ikke tenker så mye over, bare noe man gjør..Som å gå på do, dusje og pusse tenner. Slik er det ikke for meg. For meg er mat dagens absolutte høydepunkt, det er min kos på gode dager, det er min trøst på dårlige dager. Og det er dessverre den usunne maten som gir meg denne gode følelsen/kicket. Jeg setter meg aldri ned med en pose epler for å kose meg, for å si det sånn. Den usunne maten gir meg en slags rus. En sterk lykke følelse både mens jeg gleder meg til å spise det, og mens jeg spiser. Hvert måltid er min egen private lille fest/kosestund.Det høres ikke ut som et problem så langt gjør det vel? Nei, det høres ikke ille ut i det hele tatt. Ikke i mitt hode heller!
Men det har seg slik at denne “private festen” min har sine baksider. For det første er det snakk om kjempe mengder (usunn) mat jeg kan få i meg på en gang. La meg ta et eksempel, senest igår kveld dro jeg på butikken og kjøpte 1 pose med potetgull, 200 gram sjokolade og 1 liter sjokoladeis. Og jeg spiste alt på en to tre. Ja alt sammen! Og dette var bare kveldsmaten! I tillegg spiste jeg middag rett før jeg fortærte alt dette.Men jeg er ikke sjokkert over disse mengdene selv, for dette er ikke spesielt mye til å være meg. Jeg kan lett spise det dobbelte i løpet av en dag, i tillegg til annen junkfood som hamburger, fries og annen fet mat. En gang jeg var overbevist om at jeg hadde et problem med mat regnet jeg for morro skyld på kaloriinntaket jeg kunne opp i i løpet av en dag, og på det meste ekstreme kom jeg frem til at jeg kunne komme opp i 8.000-10.000 kcal. Til sammenligning trenger ikke et menneske mer enn 2000-2500 kcal per dag. Overspising for meg handler ikke om å spise kjempeporsjoner. Jeg spiser aldri 5 hamburgere eller 5 liter is. Det handler om å spise 1 hamburger, 1 pommes frites, 1 pizza, 1 pose snacks, 1 mars, 1 snickers,1 bounty, 1 is, 1 donut, 1 pakke kjeks osv. Litt av alt, som tilsammen blir en kjempemengde med mat! Forsking har vist at en av grunnene til at vi blir mer overvektige idag enn tidligere, er at vi har tilgang på så mye mer mat, og på så mange flere typer mat,(f.eks. når vi spiser tapas og koldtbord) og at når vi spiser litt av hver blir det til sammen mye mer enn vi ville ha spist om vi hadde spist en type mat. Og slik fungerer overspisingen i praksis for meg. Men la det være sagt at jeg også kan spise en hel kake, i mangel på alternativer. Jeg spiser mye mer enn jeg burde uansett utvalg.
Nå tenker du nok at jeg må være en kjempe på minst 200 kg, og at jeg må
være fullstendig uten kunnskap om farene ved å spise så mye usunn mat.
Ingen av disse stemmer! Jeg kan bare takke Gud for at jeg ikke er ekstremt overvektig. Jeg kan nok være glad for at jeg i utgangspunktet var naturlig
slank, og at denne besettelsen av mat ikke har gitt meg “mer enn” 20-25
kg ekstra. Men dog mere enn nok,og kilo som gjør at jeg føler meg tjukk
og fæl,kilo som gjør at jeg bikker over til overvektig på BMI-skalaen,
kilo jeg ikke trenger, og som jeg er overbevist om at jeg ikke hadde
hatt, hvis jeg ikke hadde holdt på med denne galskapen! Det er
imidlertid ikke overvekten som gjør dette til et problem. Da hadde det
bare vært å sette i gang med en slankekur. Så enkelt er det dessverre
ikke! Det handler om et unormalt forhold til mat som er bygget opp over
lang tid. I mitt tilfelle i 10 år. Det handler om tanker(om at sjokolade/mat
er himmelen), følelser(glede, nedstemthet osv) og vaner jeg har
opprettet(at jeg løper i nærmeste butikk hver gang livet går meg imot),
som har blitt en del av meg. Det er ikke bare å snu dette over natten
dessverre! Tro meg jeg har prøvd..Selv om jeg stapper i meg store mengder usunn mat så betyr det ikke at
jeg blåst i topplokket om farene ved dette, eller at jeg mangler
kunnskap om forskjellen mellom sunn og usunn mat. Jeg vet alt, kanskje
mer enn de fleste, om forskjell på sunn og usunt, om hva som inneholder
hvilke vitaminer og mineraler, at man skal kutte ned på raske
karbohydrater og spise mer fiber og protein, hvor viktig det er med
frokost og bla bla. Ja jeg vet alt det der! Jeg vet også at jeg øker sjansen for masse sykdommer ved å spise slik
jeg gjør, som diabetes,mage og tarm problemer, hjerte og kar sykdommer,
kreft osv.Jeg er fullstendig klar over hva man bør og ikke bør spise.
Men det som gjør dette til et problem, er det at selv om jeg vet hva jeg
BØR gjøre, så gjør jeg ikke det. Er det ikke det som definerer en
avhengighet/sykdom da? At selv om man er klar over at noe skader en, så gjør
man det allikevel. Røykere vet om farene for lungekreft, men allikevel
tenner de neste sigarett. Rusmisbruker setter neste sprøyte, vel vitende
om at de kan dø av en overdose. På mange måter kan jeg sammenligne dette
med disse avhengighetene. For det er ikke snakk om å bare skjerpe seg,
og begynne å spise sunt. Denne søte/fete maten er min rus! Jeg trenger
den på samme måte som røykere trenger sin sigg.
Hvordan endte jeg opp slik da? Jeg tror jeg kan si at det startet med det usunne kroppsidealet som presses på oss kvinner idag. Det inntrykket jeg fikk da jeg vokste opp gjennom tv, blader,musikkvideoer, skolen, venninner og til og med min egen mor - var at det aller viktigste for en kvinne er å være slank og pen!Jeg bestemte meg for å slanke meg veldig ung. Selv om det ikke var mye å slanke bort. Men jeg ville da bli like tynn og pen som alle disse idealene. Hverken mer eller mindre. Jeg drev med ekstrem slanking og mitt forhold til mat ble aldri det samme. At jeg endte opp med dette anstrengte forholdet til mat er et resultat av mange faktorer både i meg og i miljøene rundt meg, men idealet var triggeren.
Å nekte seg mat, å ha streng kontroll på mengde osv. gjorde meg besatt på mat. Og for meg som var så glad i mat og søtsaker i utgangspunktet var det tøft, men jeg var tøff og hadde en viljestyrke av stål i perioder. Dessverre er kampen mot sulten og maten en kamp man før eller senere vil tape. Lite visste jeg at dette var helt feil måte å slanke seg på! Ikke trengte jeg å slanke meg heller, men det var en annen sak. Det er bevist at mennesker som nekter seg mat, eller har tilgang på svært lite mat,blir besatt av mat og tanken på den. De spiser mer når de får tilgang på den, dette ligger i genene våre og sikrer jo overlevelse! Et forsøk gjort med unge menn som fikk begrenset mat over en periode på 2 måneder, viste at de ble besatt av tanken på mat, snakket mer om mat, begynte å samle på matoppskrifter osv. Guttene spiste også mye mer mat etter disse 2 månedene enn de vanligvis gjorde, og dette varte i lang tid etter at forsøket var avsluttet. Kort oppsummert, slanking fører til overspising! Det er en overlevelsesmekanisme som trer i kraft etter en periode med lite mat, fordi det var slik våre forfedre overlevde. Hvorfor tror dere de fleste ender opp som jojo-slankere, og ender opp med å legge på seg mer enn de går ned i det lange løp? Nettopp pga dette. Derfor skal slanking gjøres med forsiktighet, og ikke som en kur over en periode. Man vil ende opp der man var, eller større. Og det er akkurat dette som har skjedd meg. Livet mitt har bestått av vekselsvis perioder med overspising og perioder med slanking. Som totalt har bidratt til at jeg har gått opp 25 kg alt i alt, og at jeg har et svært anstrengt forhold til mat. Jeg forguder mat, fordi jeg har nektet meg den så mange ganger. Når jeg endelig “får tilgang” spiser jeg mye mer enn jeg trenger og gjerne den usunne altfor kaloririke “fy”-maten.
Jeg har aldri sett på dette som en sykdom. Jeg spiser jo, og jeg har aldri kastet opp på eget initiativ. Det kunne aldri falle meg inn. Jeg har heller aldri vært sykelig overvektig heller. Jeg har bare gått opp og ned i vekt gjennom alle disse årene. Så hva er egentlig problemet? Problemet er denne tvangsspisingen, trøstespisingen og gledesspisingen. Problemet er denne besettelsen av mat jeg har tillært meg. Problemet er at jeg er redd jeg ikke får nok. Problemet er at jeg løser problemer med å spise de bort. Problemet er at mat har blitt mitt livs kjærlighet! Min glede, og min sorg. Jeg spiser bort ubehagelige følelser, jeg ruser meg på kaker, godter og junkfood.
Nå har jeg åpnet meg og tilstått, lagt problemet på bordet og vurdert mulige årsaker. Det kjennes godt! Da er første steg på veien tatt på veien tatt, på en lang reise mot å engang få et normalt forhold til mat!
Dette høres sikkert latterlig ut, men jeg er en slave! En slave av mat! Og en slave av mine tanker knyttet til mat. På fagspråket kalles dette tvangsspising. Og det var takket være denne bloggen at jeg bestemte meg for å skrive om dette. http://8770.vgb.no/2010/07/22/tvangsspising-spiseforstyrrelsen-ingen-vil-snakke-om/.Jeg kjenner meg så utrolig igjen i det hun beskriver. Bortsett fra at jeg ikke sliter med overvekt i den grad hun gjør. Men dette handler om et helt spesielt forhold til mat, og ikke antall kilo. Som hun skriver, dette er spiseforstyrrelsen ingen vil snakke om og som er forbundet med skam! Det er på tide å begynne å snakke for min del,om min sterke kjærlighet til mat ,spesielt søtsaker, kaker og annen junk og hva den fører med seg! Jeg har vært klar over det i mange år, men uten å gjøre noe. For hva skulle jeg gjøre? Jeg er jo bare over middels glad i mat. Det har jeg alltid vært. Spesielt kaker og søtsaker. Mmmmmm..Men hvem er vel ikke det? De fleste er glade i sukker, kaker, brus, is, junkfood osv. osv. Forskjellen er at jeg kan spise 10 ganger så mye som de andre (sånn cirka). Der andre sier, åh et kakestykke er mer enn nok. Der står jeg igjen som et spørsmålstegn. Jeg fatter ikke at det er mulig? Jeg mistenker at slike mennesker ikke liker søtsaker, men bare tar et stykke for å være høflig. Hvordan er det mulig å stoppe med bare ETT kakestykke, når man først har fått smaken på dette søte, deilige? Har man allerede proppet i seg masse andre kakestykker kan jeg forstå, men ikke ellers. Det blir som gresk for meg.Disse menneskene kan umulig like sjokolade/kaker/godteri/mat på samme måten som jeg liker det? For hadde de synes det er så himmelsk godt som jeg gjør,hadde det ikke vært mulig å stoppe før fatet/posen er tom! (eller til du er så kvalm og proppmett at du ikke klarer å reise deg opp fra sofaen engang) Velkommen til min verden. Det finnes ikke noe som kan gi meg en så god følelse som å spise god mat og søtsaker. Og det er her problemet mitt kommer inn. Mat har blitt mitt dop/min glede/min sorg/min kjærlighet – My everything!
Mat er ikke for meg hva det er for andre. Det skal være en energikilde til dagens aktiviteter. Å spise for vanlige mennesker tror jeg er noe man ikke tenker så mye over, bare noe man gjør..Som å gå på do, dusje og pusse tenner. Slik er det ikke for meg. For meg er mat dagens absolutte høydepunkt, det er min kos på gode dager, det er min trøst på dårlige dager. Og det er dessverre den usunne maten som gir meg denne gode følelsen/kicket. Jeg setter meg aldri ned med en pose epler for å kose meg, for å si det sånn. Den usunne maten gir meg en slags rus. En sterk lykke følelse både mens jeg gleder meg til å spise det, og mens jeg spiser. Hvert måltid er min egen private lille fest/kosestund.Det høres ikke ut som et problem så langt gjør det vel? Nei, det høres ikke ille ut i det hele tatt. Ikke i mitt hode heller!
Men det har seg slik at denne “private festen” min har sine baksider. For det første er det snakk om kjempe mengder (usunn) mat jeg kan få i meg på en gang. La meg ta et eksempel, senest igår kveld dro jeg på butikken og kjøpte 1 pose med potetgull, 200 gram sjokolade og 1 liter sjokoladeis. Og jeg spiste alt på en to tre. Ja alt sammen! Og dette var bare kveldsmaten! I tillegg spiste jeg middag rett før jeg fortærte alt dette.Men jeg er ikke sjokkert over disse mengdene selv, for dette er ikke spesielt mye til å være meg. Jeg kan lett spise det dobbelte i løpet av en dag, i tillegg til annen junkfood som hamburger, fries og annen fet mat. En gang jeg var overbevist om at jeg hadde et problem med mat regnet jeg for morro skyld på kaloriinntaket jeg kunne opp i i løpet av en dag, og på det meste ekstreme kom jeg frem til at jeg kunne komme opp i 8.000-10.000 kcal. Til sammenligning trenger ikke et menneske mer enn 2000-2500 kcal per dag. Overspising for meg handler ikke om å spise kjempeporsjoner. Jeg spiser aldri 5 hamburgere eller 5 liter is. Det handler om å spise 1 hamburger, 1 pommes frites, 1 pizza, 1 pose snacks, 1 mars, 1 snickers,1 bounty, 1 is, 1 donut, 1 pakke kjeks osv. Litt av alt, som tilsammen blir en kjempemengde med mat! Forsking har vist at en av grunnene til at vi blir mer overvektige idag enn tidligere, er at vi har tilgang på så mye mer mat, og på så mange flere typer mat,(f.eks. når vi spiser tapas og koldtbord) og at når vi spiser litt av hver blir det til sammen mye mer enn vi ville ha spist om vi hadde spist en type mat. Og slik fungerer overspisingen i praksis for meg. Men la det være sagt at jeg også kan spise en hel kake, i mangel på alternativer. Jeg spiser mye mer enn jeg burde uansett utvalg.
Hvordan endte jeg opp slik da? Jeg tror jeg kan si at det startet med det usunne kroppsidealet som presses på oss kvinner idag. Det inntrykket jeg fikk da jeg vokste opp gjennom tv, blader,musikkvideoer, skolen, venninner og til og med min egen mor - var at det aller viktigste for en kvinne er å være slank og pen!Jeg bestemte meg for å slanke meg veldig ung. Selv om det ikke var mye å slanke bort. Men jeg ville da bli like tynn og pen som alle disse idealene. Hverken mer eller mindre. Jeg drev med ekstrem slanking og mitt forhold til mat ble aldri det samme. At jeg endte opp med dette anstrengte forholdet til mat er et resultat av mange faktorer både i meg og i miljøene rundt meg, men idealet var triggeren.
Å nekte seg mat, å ha streng kontroll på mengde osv. gjorde meg besatt på mat. Og for meg som var så glad i mat og søtsaker i utgangspunktet var det tøft, men jeg var tøff og hadde en viljestyrke av stål i perioder. Dessverre er kampen mot sulten og maten en kamp man før eller senere vil tape. Lite visste jeg at dette var helt feil måte å slanke seg på! Ikke trengte jeg å slanke meg heller, men det var en annen sak. Det er bevist at mennesker som nekter seg mat, eller har tilgang på svært lite mat,blir besatt av mat og tanken på den. De spiser mer når de får tilgang på den, dette ligger i genene våre og sikrer jo overlevelse! Et forsøk gjort med unge menn som fikk begrenset mat over en periode på 2 måneder, viste at de ble besatt av tanken på mat, snakket mer om mat, begynte å samle på matoppskrifter osv. Guttene spiste også mye mer mat etter disse 2 månedene enn de vanligvis gjorde, og dette varte i lang tid etter at forsøket var avsluttet. Kort oppsummert, slanking fører til overspising! Det er en overlevelsesmekanisme som trer i kraft etter en periode med lite mat, fordi det var slik våre forfedre overlevde. Hvorfor tror dere de fleste ender opp som jojo-slankere, og ender opp med å legge på seg mer enn de går ned i det lange løp? Nettopp pga dette. Derfor skal slanking gjøres med forsiktighet, og ikke som en kur over en periode. Man vil ende opp der man var, eller større. Og det er akkurat dette som har skjedd meg. Livet mitt har bestått av vekselsvis perioder med overspising og perioder med slanking. Som totalt har bidratt til at jeg har gått opp 25 kg alt i alt, og at jeg har et svært anstrengt forhold til mat. Jeg forguder mat, fordi jeg har nektet meg den så mange ganger. Når jeg endelig “får tilgang” spiser jeg mye mer enn jeg trenger og gjerne den usunne altfor kaloririke “fy”-maten.
Jeg har aldri sett på dette som en sykdom. Jeg spiser jo, og jeg har aldri kastet opp på eget initiativ. Det kunne aldri falle meg inn. Jeg har heller aldri vært sykelig overvektig heller. Jeg har bare gått opp og ned i vekt gjennom alle disse årene. Så hva er egentlig problemet? Problemet er denne tvangsspisingen, trøstespisingen og gledesspisingen. Problemet er denne besettelsen av mat jeg har tillært meg. Problemet er at jeg er redd jeg ikke får nok. Problemet er at jeg løser problemer med å spise de bort. Problemet er at mat har blitt mitt livs kjærlighet! Min glede, og min sorg. Jeg spiser bort ubehagelige følelser, jeg ruser meg på kaker, godter og junkfood.
Nå har jeg åpnet meg og tilstått, lagt problemet på bordet og vurdert mulige årsaker. Det kjennes godt! Da er første steg på veien tatt på veien tatt, på en lang reise mot å engang få et normalt forhold til mat!
lørdag 12. februar 2011
Mørket

Mørket presser seg på
Legger seg som et lokk over dagen
Min dag - Hvor ble den av?
Jeg kjemper imot dette mørket.
Det kommer alltid til slutt.
Det er ikke det at jeg ikke liker
Jeg vil bare ha mer dag, mer lys
Mer tid
Dagen der mirakler skulle skje ble til kveld, blir snart til natt
Kvelden gir meg ikke samme futtet
som dagen kan gi meg
Mørket tynger, Mørket stenger
Stenger noe i meg
Mørket presser seg frem
Legger seg som et lokk over dagen
Min dag
Men det skal ikke få stenge meg
Ikke idag
Kanskje imorgen kveld
Men ikke i natt
Ikke i natt
tirsdag 9. juni 2009
Noen mennesker skulle aldri ha fått barn..
Noen mennesker er plaget av så mange personlighetsforstyrrelser eller psykiske problemer at de ikke skulle fått lov til å få barn. Og hva gjør man når man selv er barn av slike? Og man føler at man har fått tredd nedover seg deres problemer i løpet av oppveksten, selv om man overlevde som "normal"? Og hva gjør man når man trenger noen å snakke med, men føler seg helt alene? Hva gjør man når man savner en person, bare et eneste menneske, som elsker deg for den du er og som støtter deg i alt du gjør? Og hvordan kan man elske et annet menneske på en sunn måte, når man er oppvokst uten kjærlighet, uten aksept, uten noen følelse av verdi?
lørdag 3. januar 2009
Alvorlig sykdom eller ikke?
Ventetiden er tung og vanskelig. Er det noe alvorlig som feiler meg? Tanken gjør meg redd og deprimert. Hva da med fremtiden min? Vil jeg ikke lenger kunne bestemme veien selv, men bli styrt av dette noe-som plager meg? Jeg har slitt med plager i hele desember, som ikke ser ut til å gå over, men tvert imot, forverrer seg. (jeg skal ikke gå i detaljer) Jeg har bestilt legetime til mandag, så jeg må vente i 2 dager, før jeg kan få antagelser av hva det kan være.Mest sannsynlig får jeg ikke noen svar, det blir sikkert tatt prøver og jeg må vente på svar, i en uke eller kanskje 2. Hva skal jeg gjøre i denne perioden? Hva skal jeg tro?Hvordan skal jeg få dagene til å gå? Når jeg vet at kanskje er det noe alvorlig, noe som vil forandre livet mitt, og gjøre meg deprimert, som venter på meg.Akkurat nå står livet mitt på pause inntil jeg får svar. Jeg håper på det beste, men symptomene indikerer jo at noe ikke er som det skal..
-Redd og frustert Kassandra
-Redd og frustert Kassandra
torsdag 2. august 2007
Eksens hund

Når jeg ser bildet av den nye hunden hans minner det meg om hva jeg beundret han for. Han var handlingsdyktig! Det han ønsket seg og ville..det gjorde han og skaffet seg. Det var ikke bare snakk om ting, han gjorde ting. Og sånne mennesker liker jeg og har jeg noe å lære av.
søndag 8. juli 2007
Usikker og ulykkelig
Det regner.. Himmelen gråter. Jeg er glad den gjør det, for da slipper jeg. Jeg burde gjort det, men kjenner meg helt tom. Føler meg 100% ulykkelig.. Det er så ille! Får ikke ut noe..bare ligger og stirrer tomt på et punkt i taket. Har ingen planer, ingen tanker, ingen krefter.. Ligger og tenker på om jeg hadde hatt det bedre som død, selv om tanken er feig, barnslig og ikke minst utakknemlig. Men jeg er ikke istand til å tenke perspektiv nå, ikke i stand til å tenke at andre har det verre. Fattige i afrika skulle sikkert dødd for å ta min plass, men det er ingen trøst for meg. Denne plassen er ihvertfall ikke noe å krige om..Jeg ble aldri spurt om jeg ville ha den. Jeg fikk den. Jeg var deprimert over den i mine unge år.. Var aldri noe fan av livet..Det bare var der. Jeg strevde med å komme meg igjennom det, dag for dag. Jeg måtte tåle så mye dritt. Jeg hadde null selvtillit, ingen hadde lært meg om det.Ikke engang foreldrene mine..Jeg var den snilleste og mest pliktoppfyllende jenta i mils omegn, men både foreldrene mine og klassekamretaene mine holdt meg nede. Jeg fikk kjeft..aldri ros. Alle trodde de kunne bosse med meg siden jeg var så snill og mild..Jeg gråt mye, men aldri når noen så meg. Jeg drømte meg bort til en verden der jeg hadde venner som var snille, og foreldre som var blide og hyggelige.. Men hver dag måtte jeg våkne opp til den harde virkeligheten. Mamma kjeftet og tvang meg til å gjøre ting jeg hatet.. På skolen var jeg konstant usikker..Ville vennene mine leke med meg idag eller ville de ikke? Kassandra er teit, hun får hun ikke bli med.. Jeg kjente klumpen i halsen..Men turte ikke gråte..Skoleklokka ringte og jeg visste at helvete var løs..45 minutter der jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. For mine såkaldte venner hadde stukket av og ville ikke ha meg med på leken. Så jeg låste meg inne på doen..Først der kunne jeg slippe løs tårene jeg hadde kjempet for å holde inne.. Jeg så på den blåøyde jenta i speilet, jeg så hvordan tårene rant nedover kinnene hennes. Hvordan kan folk være så slemme mot meg? Hva har jeg gjort galt? Jeg prøver jo bare å være snill.. Tårene bare presset på..Ordene gikk igjen i hodet mitt.."Du får ikke være med, det er ikke plass til flere" Du er teit, du er feig..Jeg gråt mer til det ikke var flere tårer igjen. Så på klokka..40 mintter igjen..alene på doen..for gud må vite..jeg ville ikke bli SETT alene i friminuttet. Til slutt var det tomt..Ingen følelser igjen, bare meg og den grønne doveggen..så i taket, så på gulvet. Hva hadde jeg gjort for å fortjene dette?
Usikkerheten min fulgte meg lenge og fikk meg oppi mye dritt. Når du har en selvtillit lik 0, er du svært sårbar overfor omgivelsene. En ørliten flik kritikk og verden din raser sammen. Men det er jo ikke så rart..Uten solid grunn under føttene, skal det ikke mye til før du faller.Du er et offer, offer for omgivelsene.. Jeg trodde at å bli tynn(ere) ville gi meg selvtillit, flere venner og lykke, jeg tok feil og utviklet spiseforrstyrrelse.Jeg trøstet meg med mat, jeg trøstet meg uten mat.. Nå forbanner jeg modellene på reklameplakatene, som forteller unge jenter at å være tynn som de er lykken..Jenter som er usikre, unge og uvitende slik jeg var.. Jeg er voksen nå og vet bedre, men jeg vil ikke at en eneste jente skal måtte ha det sånn jeg hadde det. Tanken gjør meg trist og forbannet..Unge jenter som prøver å finne sin plass i verden. Som blir fortalt av en kynisk verden at utseendet er alt de er verdt. Jeg har lyst til å ta hver og en av de og gi de en stor klem..Hjelpe de med alt de måtte ønske seg..Lære dem om selvtillit og bygge dem opp, få dem til å satse på sine drømmer, utvikle deres talenter.Lære dem om mine feil..
Jeg er i et deprimert hjørne nå.Men den deprimerende perioden av livet mitt er over. Jeg har selvtillit, rocksteady ground under føttene, og det er herlig. Man setter nok ekstra pris på det når man ikke alltid har hatt det. Men en sjelden gang får jeg et slags tilbakefall og blir lei meg..minnes alt det såre..Da er det godt å få satt ord på det.Det såre jeg har opplevd er langt fra krig, voldtekt, hungersnød, tortur og annen elendighet. Men det var vondt nok for meg, og det har påvirket meg. Det er jævlig å føle seg på størrelse med en lort..ihvertfall når man ikke har noen grunn til det.
Usikkerheten min fulgte meg lenge og fikk meg oppi mye dritt. Når du har en selvtillit lik 0, er du svært sårbar overfor omgivelsene. En ørliten flik kritikk og verden din raser sammen. Men det er jo ikke så rart..Uten solid grunn under føttene, skal det ikke mye til før du faller.Du er et offer, offer for omgivelsene.. Jeg trodde at å bli tynn(ere) ville gi meg selvtillit, flere venner og lykke, jeg tok feil og utviklet spiseforrstyrrelse.Jeg trøstet meg med mat, jeg trøstet meg uten mat.. Nå forbanner jeg modellene på reklameplakatene, som forteller unge jenter at å være tynn som de er lykken..Jenter som er usikre, unge og uvitende slik jeg var.. Jeg er voksen nå og vet bedre, men jeg vil ikke at en eneste jente skal måtte ha det sånn jeg hadde det. Tanken gjør meg trist og forbannet..Unge jenter som prøver å finne sin plass i verden. Som blir fortalt av en kynisk verden at utseendet er alt de er verdt. Jeg har lyst til å ta hver og en av de og gi de en stor klem..Hjelpe de med alt de måtte ønske seg..Lære dem om selvtillit og bygge dem opp, få dem til å satse på sine drømmer, utvikle deres talenter.Lære dem om mine feil..
Jeg er i et deprimert hjørne nå.Men den deprimerende perioden av livet mitt er over. Jeg har selvtillit, rocksteady ground under føttene, og det er herlig. Man setter nok ekstra pris på det når man ikke alltid har hatt det. Men en sjelden gang får jeg et slags tilbakefall og blir lei meg..minnes alt det såre..Da er det godt å få satt ord på det.Det såre jeg har opplevd er langt fra krig, voldtekt, hungersnød, tortur og annen elendighet. Men det var vondt nok for meg, og det har påvirket meg. Det er jævlig å føle seg på størrelse med en lort..ihvertfall når man ikke har noen grunn til det.
fredag 15. juni 2007
Frykten for forandring

Det sitter en stor barnslig pysete unge inni meg som er redd alt som heter forandring! Hver gang jeg vil gjøre noe nytt skriker hun: vil ikke, vil ikke, VIL IKKE! Og klamrer seg fast til det med nebb og klør. Sånn er det hver gang jeg skal gjøre noe nytt i livet mitt, og får å være helt ærlig så har hun fått lov til å bestemme alt for mye over meg! Jeg har ubevisst latt henne få viljen sin, og valgt minste motstands vei eller latt være å gjøre ting. Uten at jeg har sagt: Hei din jævlig pysete drittunge, nå får du viljen din igjen! Jeg har bare ubevisst gått med på det.. Hun våknet til live, når jeg skulle ta til motmæle mot en vanskelig kollega. Hun våknet til live når jeg tidligere i livet vurderte å ta sjansen på en karrierevei som er ganske usikkerog annerledes..Og jeg kan kjenne hvordan kvelertaket hennes begynner å ta form nå som jeg har planer om å selge, si opp jobben, og flytte til fjerne himmelstrøk. Og det skulle egentlig bare mangle..For dette tar kaka i forhold til de andre forandringene i livet mitt. Det er galskap, det er sprøtt, risikabelt og absurd.Og har hun ikke satt seg på bakbena før, så vil hun lenke seg fast med kjetting nå. Men vet du hva? Jeg driter i det.. For nå har jeg satt ord på henne, jeg er klar over at hun er der og vet hva hun gjør med meg.. Så nå kan jeg velge hvem av oss som styrer skuta, henne eller meg.
tirsdag 12. juni 2007
If I was a tough girl

Ønsket jeg var litt tøffere, litt sterkere, mer selvsikker, stolte mer på meg selv, mer handlingsdyktig, modigere og raskere
torsdag 31. mai 2007
Selvtillit

Når jeg ser tilbake på meg selv som ung kan jeg ikke fatte hvorfor jeg ikke kunne se hvor perfekt jeg var? Det var jo ingenting i veien med meg! Jeg var til og med vakker! Men jeg husker at jeg bare kunne se mine feil, og var misfornøyd med meg selv og livet! Men man vet sikkert ikke hva man har før man mister det!? Nå ..15 kilo tyngre, med en totalt ødelagt hårmanke, og adskillig flere "skjønnhetsfeil" enn den gang har jeg det bedre enn noen gang med meg selv. Hvorfor? Fordi jeg har fått meg en god porsjon selvtillit! Og takk og pris for det, for livet har blitt så mye bedre å leve! Men det rare er..det burde vært da jeg følte meg flott, og nå jeg følte meg lite lekker?! Men slik er det altså ikke. Den gangen hatet jeg det jeg så i speilet, og nå våger jeg å se meg i speilet og si jeg er fornøyd! Mine skjønnhetsfeil til tross.. Og jeg vet også at min egenverd er knyttet opp til langt flere ting enn det et speilbilde kan vise meg!
onsdag 30. mai 2007
Savner deg min venn

Jeg vet det er egoistisk av meg. Men jeg kunne ønske at min gode venn Anders var singel! Ikke misforstå, jeg ønsker han alt vel, og er ikke interessert i han på kjærlighetsfronten. Bare som den herlige vennen han er! Vi har en unik god kontakt og mye morro sammen, men det har skrantet betraktelig etter at han fikk dame. Ja..jeg skjønner at jeg ikke kan ringe han midt på natten lenger for å diskutere filosofiske spm. slik vi gjorde før! Men jeg savner det. Vi har gått fra å snakke sammen hver dag til å møtes maks en gang pr.2-3 måneder. Og han har nærmest sagt at vi ikke kan møtes så ofte som før pga. henne! Hva gjør jeg?
tirsdag 10. april 2007
Change of mind

Jeg pratet med en venn igår..Jeg var ganske deprimert. Så ikke løsninger, bare problemer. Alt var forferdelig, verden var håpløs. Er nok flere som kjenner seg igjen der! Vennen min spurte om jeg ikke snart skulle gjøre noen fremstøt på sjarmøren..En jeg har interessert i over lang tid. Nei..sa jeg.Han vil ikke like meg, jeg er ikke bra nok, jeg vil ikke dumme meg ut. Må bare vente til jeg blir bedre..DA ja da skal jeg gjøre det!sa jeg. Kassandra! sa han, dette har du sagt i 8 år! Skal du leve på den løgnen resten av livet? For det første, det er ikke noe galt med deg! Du er en flott jente på alle måter! Det eneste du mangler er selvtillit, SELVTILLIT til å leve ut den flotte personen du er!
Jeg ble paff..jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hadde aldri tenkt på det på den måten før. Det var ikke det at han sa jeg var en flott jente som gjorde utslaget, det går inn ene øret og ut det andre. Jeg har da selvinnsikt nok til å vite hva jeg er og ikke er!
Men det var de 8 årene som fikk meg til å våkne opp. Tanken på at jeg har begrenset meg selv og min egen utvikling, pga tanker jeg går med, som jeg ikke har fått muligheten til å velge å ha. Men som bare har vært akseptert av meg og vært der..
Jeg ble skremt og fikk umiddelbart lyst til å kaste meg på første tog til Hamburg... Jeg lovet han at jeg skulle tenke over det han sa, og det har jeg virkelig gjort. I første omgang vil jeg følge litt mer med i tankeprosessen min, når det gjelder hvordan jeg tenker om meg selv og hvilke valg jeg tar!
Er det mulig å forandre seg mentalt? Ja så absolutt!
onsdag 17. januar 2007
Alt du har er deg selv

Jeg har vært ung og uvitende i livet. Jeg trodde man kunne alliere seg med andre for å føle seg trygg og lykkelig. Og jeg trodde den tryggheten ville vare og at løftet var gjensidig. Og selv om vedkommenede lovte og sverget, ble det ikke slik..
Alt jeg trodde jeg hadde forsvant under mine føtter.
Og den eneste jeg hadde igjen var meg selv!
Fallet ble høyt,fordi jeg trodde jeg sto på toppen av eiffeltårnet. Og fallet ble hardt. Det var brutalt å treffe asfalt når du trodde du hadde noe helt annet.
Jeg følte meg liten..så utrolig liten! Alene i denne verden..Og jeg sverget jeg aldri skulle finne trygghet hos andre enn meg selv.
jeg sverget at ingen skulle få meg til å føle meg dårlig. Og at uansett hva andre gjør, skal jeg klare meg, og at den eneste jeg kan stole på, er meg selv.
Venninner vil svikte deg, straks de finner en ny fyr og følelsene løper løpsk
Menn vil dra fra deg når de blir lei, eller finner en ny
Selv familien din kan vende deg ryggen hvis du gjør noe de ikke liker
Da trenger du stabilitet. Men den må du bygge selv! Med dine to hender! En mur som kan beskytte deg mot farene på livets landevei.En mur som tåler at folk vender deg ryggen, at kjærester drar fra deg, uansett hvor gammel du er og hvor mange barn dere har sammen. En flåte du kan klamre deg til uansett hvor hard stormen blir. Og som hjelper deg å finne tilbake til livet, lykken og tryggheten ..
Abonner på:
Innlegg (Atom)






