Tilståelsen

Jeg har bestemt meg for å stå frem med noe jeg ikka har turt å fortelle til noen. Hvorfor? Vel for det første er det ikke akkurat noe man slenger ut til folk, selv ikke til venner, fordi det får en selv til å fremstå i et svært dårlig lys.Og det vil jeg selvfølgelig ikke. For det andre benekter jeg det stort sett for meg selv, dvs jeg tror ikke det er noe å fortelle. Slik har jeg hatt det i over 10 år. Men nå er det nok. Det ER noe å fortelle.Og jeg velger å legge ut om det her på bloggen. For å få ut tanker og følelser og få meg selv(og kanskje andre også) til å innse at dette er et problem. Det er ikke normalt, som hjernen min skal ha det til!

Dette høres sikkert latterlig ut, men jeg er en slave! En slave av mat! Og en slave av mine tanker knyttet til mat. På fagspråket kalles dette tvangsspising. Og det var takket være denne bloggen at jeg bestemte meg for å skrive om dette. http://8770.vgb.no/2010/07/22/tvangsspising-spiseforstyrrelsen-ingen-vil-snakke-om/.Jeg kjenner meg så utrolig igjen i det hun beskriver. Bortsett fra at jeg ikke sliter med overvekt i den grad hun gjør. Men dette handler om et helt spesielt forhold til mat, og ikke antall kilo. Som hun skriver, dette er spiseforstyrrelsen ingen vil snakke om og som er forbundet med skam! Det er på tide å begynne å snakke for min del,om min sterke kjærlighet til mat ,spesielt søtsaker, kaker og annen junk og hva den fører med seg! Jeg har vært klar over det i mange år, men uten å gjøre noe. For hva skulle jeg gjøre? Jeg er jo bare over middels glad i mat. Det har jeg alltid vært. Spesielt kaker og søtsaker. Mmmmmm..Men hvem er vel ikke det? De fleste er glade i sukker, kaker, brus, is, junkfood osv. osv. Forskjellen er at jeg kan spise 10 ganger så mye som de andre (sånn cirka). Der andre sier, åh et kakestykke er mer enn nok. Der står jeg igjen som et spørsmålstegn. Jeg fatter ikke at det er mulig? Jeg mistenker at slike mennesker ikke liker søtsaker, men bare tar et stykke for å være høflig. Hvordan er det mulig å stoppe med bare ETT kakestykke, når man først har fått smaken på dette søte, deilige? Har man allerede proppet i seg masse andre kakestykker kan jeg forstå, men ikke ellers. Det blir som gresk for meg.Disse menneskene kan umulig like sjokolade/kaker/godteri/mat på samme måten som jeg liker det? For hadde de synes det er så himmelsk godt som jeg gjør,hadde det ikke vært mulig å stoppe før fatet/posen er tom! (eller til du er så kvalm og proppmett at du ikke klarer å reise deg opp fra sofaen engang) Velkommen til min verden. Det finnes ikke noe som kan gi meg en så god følelse som å spise god mat og søtsaker. Og det er her problemet mitt kommer inn. Mat har blitt mitt dop/min glede/min sorg/min kjærlighet – My everything!

 Mat er ikke for meg hva det er for andre. Det skal være en energikilde til dagens aktiviteter. Å spise for vanlige mennesker tror jeg er noe man ikke tenker så mye over, bare noe man gjør..Som å gå på do, dusje og pusse tenner. Slik er det ikke for meg. For meg er mat dagens absolutte høydepunkt, det er min kos på gode dager, det er min trøst på dårlige dager. Og det er dessverre den usunne maten som gir meg denne gode følelsen/kicket. Jeg setter meg aldri ned med en pose epler for å kose meg, for å si det sånn. Den usunne maten gir meg en slags rus. En sterk lykke følelse både mens jeg gleder meg til å spise det, og mens jeg spiser. Hvert måltid er min egen private lille fest/kosestund.Det høres ikke ut som et problem så langt gjør det vel? Nei, det høres ikke ille ut i det hele tatt. Ikke i mitt hode heller!

Men det har seg slik at denne “private festen” min har sine baksider. For det første er det snakk om kjempe mengder (usunn) mat jeg kan få i meg på en gang. La meg ta et eksempel, senest igår kveld dro jeg på butikken og kjøpte 1 pose med potetgull, 200 gram sjokolade og 1 liter sjokoladeis. Og jeg spiste alt på en to tre. Ja alt sammen! Og dette var bare kveldsmaten! I tillegg spiste jeg middag rett før jeg fortærte alt dette.Men jeg er ikke sjokkert over disse mengdene selv, for dette er ikke spesielt mye til å være meg. Jeg kan lett spise det dobbelte i løpet av en dag, i tillegg til annen junkfood som hamburger, fries og annen fet mat. En gang jeg var overbevist om at jeg hadde et problem med mat regnet jeg for morro skyld på kaloriinntaket jeg kunne opp i i løpet av en dag, og på det meste ekstreme kom jeg frem til at jeg kunne komme opp i 8.000-10.000 kcal. Til sammenligning trenger ikke et menneske mer enn 2000-2500 kcal per dag. Overspising for meg handler ikke om å spise kjempeporsjoner. Jeg spiser aldri 5 hamburgere eller 5 liter is. Det handler om å spise 1 hamburger, 1 pommes frites, 1 pizza, 1 pose snacks, 1 mars, 1 snickers,1 bounty, 1 is, 1 donut, 1 pakke kjeks osv. Litt av alt, som tilsammen blir en kjempemengde med mat! Forsking har vist at en av grunnene til at vi blir mer overvektige idag enn tidligere, er at vi har tilgang på så mye mer mat, og på så mange flere typer mat,(f.eks. når vi spiser tapas og koldtbord) og at når vi spiser litt av hver blir det til sammen mye mer enn vi ville ha spist om vi hadde spist en type mat. Og slik fungerer overspisingen i praksis for meg. Men la det være sagt at jeg også kan spise en hel kake, i mangel på alternativer. Jeg spiser mye mer enn jeg burde uansett utvalg.

 Nå tenker du nok at jeg må være en kjempe på minst 200 kg, og at jeg må være fullstendig uten kunnskap om farene ved å spise så mye usunn mat. Ingen av disse stemmer! Jeg kan bare takke Gud for at jeg ikke er ekstremt overvektig. Jeg kan nok være glad for at jeg i utgangspunktet var naturlig slank, og at denne besettelsen av mat ikke har gitt meg “mer enn” 20-25 kg ekstra. Men dog mere enn nok,og kilo som gjør at jeg føler meg tjukk og fæl,kilo som gjør at jeg bikker over til overvektig på BMI-skalaen, kilo jeg ikke trenger, og som jeg er overbevist om at jeg ikke hadde hatt, hvis jeg ikke hadde holdt på med denne galskapen! Det er imidlertid ikke overvekten som gjør dette til et problem. Da hadde det bare vært å sette i gang med en slankekur. Så enkelt er det dessverre ikke! Det handler om et unormalt forhold til mat som er bygget opp over lang tid. I mitt tilfelle i 10 år. Det handler om tanker(om at sjokolade/mat er himmelen), følelser(glede, nedstemthet osv) og vaner jeg har opprettet(at jeg løper i nærmeste butikk hver gang livet går meg imot), som har blitt en del av meg. Det er ikke bare å snu dette over natten dessverre! Tro meg jeg har prøvd..Selv om jeg stapper i meg store mengder usunn mat så betyr det ikke at jeg blåst i topplokket om farene ved dette, eller at jeg mangler kunnskap om forskjellen mellom sunn og usunn mat. Jeg vet alt, kanskje mer enn de fleste, om forskjell på sunn og usunt, om hva som inneholder hvilke vitaminer og mineraler, at man skal kutte ned på raske karbohydrater og spise mer fiber og protein, hvor viktig det er med frokost og bla bla. Ja jeg vet alt det der! Jeg vet også at jeg øker sjansen for masse sykdommer ved å spise slik jeg gjør, som diabetes,mage og tarm problemer, hjerte og kar sykdommer, kreft osv.Jeg er fullstendig klar over hva man bør og ikke bør spise. Men det som gjør dette til et problem, er det at selv om jeg vet hva jeg BØR gjøre, så gjør jeg ikke det. Er det ikke det som definerer en avhengighet/sykdom da? At selv om man er klar over at noe skader en, så gjør man det allikevel. Røykere vet om farene for lungekreft, men allikevel tenner de neste sigarett. Rusmisbruker setter neste sprøyte, vel vitende om at de kan dø av en overdose. På mange måter kan jeg sammenligne dette med disse avhengighetene. For det er ikke snakk om å bare skjerpe seg, og begynne å spise sunt. Denne søte/fete maten er min rus! Jeg trenger den på samme måte som røykere trenger sin sigg.

Hvordan endte jeg opp slik da? Jeg tror jeg kan si at det startet med det usunne kroppsidealet som presses på oss kvinner idag. Det inntrykket jeg fikk da jeg vokste opp gjennom tv, blader,musikkvideoer, skolen, venninner og til og med min egen mor - var at det aller viktigste for en kvinne er å være slank og pen!Jeg bestemte meg for å slanke meg veldig ung. Selv om det ikke var mye å slanke bort. Men jeg ville da bli like tynn og pen som alle disse idealene. Hverken mer eller mindre. Jeg drev med ekstrem slanking og mitt forhold til mat ble aldri det samme. At jeg endte opp med dette anstrengte forholdet til mat er et resultat av mange faktorer både i meg og i miljøene rundt meg, men idealet var triggeren.  

Å nekte seg mat, å ha streng kontroll på mengde osv. gjorde meg besatt på mat. Og for meg som var så glad i mat og søtsaker i utgangspunktet var det tøft, men jeg var tøff og hadde en viljestyrke av stål i perioder. Dessverre er kampen mot sulten og maten en kamp man før eller senere vil tape. Lite visste jeg at dette var helt feil måte å slanke seg på! Ikke trengte jeg å slanke meg heller, men det var en annen sak. Det er bevist at mennesker som nekter seg mat, eller har tilgang på svært lite mat,blir besatt av mat og tanken på den. De spiser mer når de får tilgang på den, dette ligger i genene våre og sikrer jo overlevelse! Et forsøk gjort med unge menn som fikk begrenset mat over en periode på 2 måneder, viste at de ble besatt av tanken på mat, snakket mer om mat, begynte å samle på matoppskrifter osv. Guttene spiste også mye mer mat etter disse 2 månedene enn de vanligvis gjorde, og dette varte i lang tid etter at forsøket var avsluttet. Kort oppsummert, slanking fører til overspising! Det er en overlevelsesmekanisme som trer i kraft etter en periode med lite mat, fordi det var slik våre forfedre overlevde. Hvorfor tror dere de fleste ender opp som jojo-slankere, og ender opp med å legge på seg mer enn de går ned i det lange løp? Nettopp pga dette. Derfor skal slanking gjøres med forsiktighet, og ikke som en kur over en periode. Man vil ende opp der man var, eller større. Og det er akkurat dette som har skjedd meg. Livet mitt har bestått av vekselsvis perioder med overspising og perioder med slanking. Som totalt har bidratt til at jeg har gått opp 25 kg alt i alt, og at jeg har et svært anstrengt forhold til mat. Jeg forguder mat, fordi jeg har nektet meg den så mange ganger. Når jeg endelig “får tilgang” spiser jeg mye mer enn jeg trenger og gjerne den usunne altfor kaloririke “fy”-maten.

Jeg har aldri sett på dette som en sykdom. Jeg spiser jo, og jeg har aldri kastet opp på eget initiativ. Det kunne aldri falle meg inn. Jeg har heller aldri vært sykelig overvektig heller. Jeg har bare gått opp og ned i vekt gjennom alle disse årene. Så hva er egentlig problemet? Problemet er denne tvangsspisingen, trøstespisingen og gledesspisingen. Problemet er denne besettelsen av mat jeg har tillært meg. Problemet er at jeg er redd jeg ikke får nok. Problemet er at jeg løser problemer med å spise de bort. Problemet er at mat har blitt mitt livs kjærlighet! Min glede, og min sorg. Jeg spiser bort ubehagelige følelser, jeg ruser meg på kaker, godter og junkfood.

Nå har jeg åpnet meg og tilstått, lagt problemet på bordet og vurdert mulige årsaker. Det kjennes godt! Da er første steg på veien tatt på veien tatt, på en lang reise mot å engang få et normalt forhold til mat!