Frykten for forandring

Det sitter en stor barnslig pysete unge inni meg som er redd alt som heter forandring! Hver gang jeg vil gjøre noe nytt skriker hun: vil ikke, vil ikke, VIL IKKE! Og klamrer seg fast til det med nebb og klør. Sånn er det hver gang jeg skal gjøre noe nytt i livet mitt, og får å være helt ærlig så har hun fått lov til å bestemme alt for mye over meg! Jeg har ubevisst latt henne få viljen sin, og valgt minste motstands vei eller latt være å gjøre ting. Uten at jeg har sagt: Hei din jævlig pysete drittunge, nå får du viljen din igjen! Jeg har bare ubevisst gått med på det.. Hun våknet til live, når jeg skulle ta til motmæle mot en vanskelig kollega. Hun våknet til live når jeg tidligere i livet vurderte å ta sjansen på en karrierevei som er ganske usikkerog annerledes..Og jeg kan kjenne hvordan kvelertaket hennes begynner å ta form nå som jeg har planer om å selge, si opp jobben, og flytte til fjerne himmelstrøk. Og det skulle egentlig bare mangle..For dette tar kaka i forhold til de andre forandringene i livet mitt. Det er galskap, det er sprøtt, risikabelt og absurd.Og har hun ikke satt seg på bakbena før, så vil hun lenke seg fast med kjetting nå. Men vet du hva? Jeg driter i det.. For nå har jeg satt ord på henne, jeg er klar over at hun er der og vet hva hun gjør med meg.. Så nå kan jeg velge hvem av oss som styrer skuta, henne eller meg.