Viser innlegg med etiketten Refleksjoner. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Refleksjoner. Vis alle innlegg

lørdag 25. august 2012

I can see clearly now..


Kjære venner og bekjente gjennom årenes løp! Dere har alle betydd mye for meg. Jeg beklager at jeg ikke har vært den beste venninne. At jeg ikke har opprettholdt alle vennskap. At jeg ikke har tatt kontakt med dere alle. Jeg har vært dum. Jeg har prioritert feil. Jeg ser det nå. Jeg ser jeg har vært egoistisk. Jeg ser at jeg ikke har prioritert dere. Enda dere har prioritert meg. Det smerter meg å se tilbake på de vennskap som ikke varte. Som burde ha vart, men som ikke er mer. Det er når jeg finner gamle minner at jeg tenker på dere. Husker dere. Leser ordene deres. Jeg vil dere skal vite - jeg er så glad for at dere har vært en del av mitt liv. For at jeg fikk dele de minnene med dere. For at jeg fikk oppleve dere! Jeg ser at det er venner som har vært det viktigste i livet mitt. Jeg har nok ikke skjønt det før nå. Men det er aldri for sent å lære.. 

tirsdag 10. januar 2012

Ned i vekt?

Jeg har selv klart å gå ned 14 kilo, så jeg vil gjerne skrive litt om hva jeg mener er den beste og letteste måten å gå ned i vekt på. Her er mine 5 beste tips:-)

1. Ikke vær naiv eller ekstrem. Ikke kast bort penger på piller, dietter, diettbarer, bøker eller annet tull. Du trenger ikke betale et øre til noen for å komme deg ned i vekt. Du klarer fint å gå ned i vekt på egen hånd ved hjelp av vanlig mat. Du trenger ikke gå på noen ananaskur, suppekur eller lavkarbokur.Dessuten trenger kroppen din masse viktige vitaminer og mineraler som du får gjennom å spise et variert kosthold. Spis litt av alt! Lavkarbo fungerer nok det. Men hvor sunt tror du det er for kroppen din å spise så mye mettet fett over en lengre periode? Økt risiko for hjerte og kar-sykdommer muligens? Treningseksperter ler dessuten av lavkarbokurer. Trening er jo en essensiell del av vektnedgang og et sunt liv. For å yte bra på en treningsøkt trenger kroppen KARBOHYDRATER! Det får du i blandt annet frukt, grønnsaker, brød, pasta,ris og poteter. Dessuten skal du kunne leve et normalt liv og spise normal mat. Du gjør det ekstremt vanskelig for deg selv hvis du skal ha altfor mange regler å forholde deg til. Og jo vanskeligere dietten og reglene dine er- jo vanskeligere blir det å holde. Hvorfor gjøre det vanskelig når du kan gjøre det lett? Spis litt av alt. Pass heller på mengden!

2. Det finnes en veldig enkel regel angående vektnedgang som alltid funker. Spis mindre og beveg deg mer.Punktum.

3. Ja – beveg deg mer! Du trenger ikke melde deg inn på et treningssenter eller presse deg igjennom aktiviteter du ikke liker. Velg noe du liker å gjøre. Det kan være å gå en tur, sykle, trene til musikk eller treningsvideo hjemme på stuegulvet, løp i trapper, skiturer, badminton, tennis, svømming, jogging, helsestudio. Det viktigste er at du gjør noe og at du liker det du driver med. Da er sjansen større for at du vil fortsette med det fremover:-)

4. Hvis du sjekker kaloriinnholdet bak på pakkene på det du spiser, finner du fort ut hva som inneholder mye og lite kalorier. Da vet du at du kan være litt forsiktig med de matvarene som inneholder mye kalorier og spise mer av de andre.En kvinne trenger mellom 1500-2000 kcal per dag, avhengig av høyde, vekt og aktivitetsnivå.Vil du ned i vekt kan du spise litt mindre enn du trenger eller trene daglig. For de kaloriene du forbrenner ved trening trekkes fra.Så hvis du spiser 1500 kcal og forbrenner 500 kcal på trening er du nede i 1000 kcal den dagen. Da begynner vektnedgangen!

5. Vær tålmodig, la det ta tid. Går du fort ned i vekt, vil du fort gå opp igjen. Tar du deg tid til en langsom vektnedgang, kan du både leve behagelig og kose deg underveis, samtidig som vektnedgangen kan bli varig. For det er jo det vi ønsker oss- å forbli slanke- ikke å rase opp igjen! Dessuten skal du finne et opplegg som du kan leve med resten av livet. Ikke bare i en periode? Sett deg langsiktige og realistiske mål. Ikke forvent å gå ned 10 kilo på en måned. En sunn vektnedgang er å gå ned mellom en halv til en kilo i uka.

onsdag 25. august 2010

Hva skjedde Elin?

 Det er deilig med bilder som bekrefter at kjendiser bare er mennesker de og. Og at de som alle andre  kan ha sine pinlige fotoøyeblikk. Elin Tvedt har her pyntet seg opp til en festlighet og hun har ikke spart på noe. Men kanskje smilet ble litt too much her Elin? ;-)

Blås i hva du har på

Som sagt synes jeg det er hyggelig med bilder som bekrefter at kjendiser sliter med de samme tingene som oss vanlige dødelige mennesker. Vi har alle dager der vi ikke helt vet hva vi skal ha på oss,vi får ikke helt ting til å matche hverandre osv. Det er godt å se at superstjerner som Britney Spears sliter med det samme. Denne dama er god for svært mye penger, men allikevel klarer hun å gå ut av døra om morgenen iført ja- det du ser på bildet. Takk Britney:-)

onsdag 20. januar 2010

Disse guttene må i fengsel fordi de er homofile!





Et eksempel på verdens hat og urettferdighet: Disse mennene fra Malawi er fengslet fordi de forlovet seg! De risikerer 14 års fengsel, de hetses av folk når de blir fraktet til rettsalen/viser seg offentlig, og familiene mener de har brakt dem i vanry.

De råtne menneskene i bakgrunnen fryder seg tydeligvis over å tråkke på disse to som allerede er nede- straffet for å ha forelsket seg i feil person. Ja til internasjonalt press for å få dem løslatt!



Bilde: Abc-nyheter

torsdag 2. august 2007

Hengt



Her er bildet av Majid Kavousifar sekundet før han blir hengt. Jeg lurer på hva som forgår i hodet hans. Synes han det er fortjent? Er han uskyldig dømt? Tror han at han kommer til himmelen? eller til straff (helvete) også i døden? Kan noe et menneske gjør, gi andre mennesker rett til å ta livet av ham?

tirsdag 24. juli 2007

Aggresjon



Jeg lar meg sjelden irritere og bli sint. Jeg ser på sinne/aggresjon som en menneskelig svakhet. Man mister kontrollen over seg selv og lar følelsene styre, man skriker og kjefter, sier ting man ikke burde sagt og lager ubehagelig stemning for seg selv og andre. Man kan såklart forstå sinne.Man føler seg urettferdig behandlet, sviktet, noen provoserer deg osv. osv. Men i mine øyne er de sterkeste menneskene de som ikke lar seg bli provosert. De som klarer å beholde kontrollen, som vet at det ikke kommer noe godt ut av et sinneutbrudd,som klarer å løse problemene på andre måter, og som tenker litt lenger enn sin egen nesetipp. De som vet at livet er for kort til å krangle, at man bør ta problemene ved rota, og være villig til å ofre litt av sin stolthhet for freden og lykken.

Jeg kommer fra en familie med mye negativitet og aggresjon, og jeg har forstått at slik vil ikke jeg være.Jeg har fått krangling så langt oppi vrangstrupen at jeg blir uvel av å høre om og se krangler.Alle mennesker burde lære seg å vise uenighet uten å bli usaklige eller miste besinnelsen.

lørdag 16. juni 2007

Grensebryteren



Hun kom seg gjennom et sykkelritt med bare menn, der kvinner ikke hadde lov til å delta, uten å bli oppdaget. Anita Valen gikk under dekknavnet Antonio Valen.Dette er dama som har skjønt det : grenser kan brytes! Hun fant det sikkert urimelig at bare menn kunne delta. Har man lyst til noe hvorfor skal man la seg stoppe av tåpelige "regler", så lenge man ikke skader andre?
Tøff dame!

fredag 8. juni 2007

Nynorsk i skolen for alle?

Overhørte en debatt på radioen idag om det skal eller ikke skal være nynorsk i skolen. Selv er jeg ingen nynorsk-fan. Jeg spør meg hvorfor skal  alle elever plages med dette? De har mer enn nok å slite med på skolen. Det er et oppdiktet språk basert på alle landets dialekter (med stor hovedvekt på vestlandsdialekter vel og merke) Og alle kan lese og forstå bokmål. Ærlig talt, vi gjør oss da forstått i dette landet, på tross av de mange dialektene våre. Og de som har dialekter nærmere nynorsk bør få lov til å bruke denne målformen. Men slutt å plage østlendingene med denne galskapen, det finnes jo knapt et ord i nynorsk som de bruker i sin daglige tale.Og selv om de blir tvunget til å lære det, kommer de aldri i verden til å bruke det!  Så hvorfor ikke ha fokus på andre språk og bygge broer ut i verden istedet?

torsdag 24. mai 2007

Beautiful Space



Blir fascinert av dette bildet fra verdensrommet. Av og til begynner jeg å spekulere - hva finnes egentlig der ute? Som vi her på den lille kloden kalt jorden ikke vet om?

mandag 21. mai 2007

Lille Madeleine!



Jeg følger spent med fra dag til dag hvordan det går med å finne den superskjønne jenta Madeleine McKann. Jeg håper den lille jenta vil bli funnet i live, selv om sjansene for det reduseres for hver dag som går.  Men Kampush-jenta i Østerrike kom tilbake, så det er håp for lille Madeleine også!

Mine tanker går til familien og til henne, og jeg ber til høyere makter om at hun lider minst mulig og at hun får komme tilbake til familien sin i live.

torsdag 17. mai 2007

Til russen

Dere må være slitne nå.Etter 16 dagers hard festing. Og det er dere vel undt! Blås i dem som klager over dere, de er så gamle at de har gått ut på dato. Etter så mange års skolegang inkludert de 3 tøffe årene på vgs fortjente dere virkelig å gi litt faen og slå dere løs! Ingen mai uten russen mener nå jeg. Om dere bråker og spiller musikk ut i de sene nattetimer hva så? Det er 2 uker av årets 52 uker, det får vi tåle! Russetiden er noe man opplever bare en gang i livet, så skjønner at man gjør det meste ut av den:-)

Håper russetiden deres var bra, og at dere lever lenge på minnene. Gratulerer med dagen og med fullført 9 års skolegang, og sov godt!

-Kassie

17.mai syting



Det var da voldsomt til  klaging her inne på selveste nasjonaldagen da! "Kjedelig" "Ikke noe å gjøre" "Liker ikke å pynte meg" "Blir kvalm av all isen"osv. Har vi virkelig blitt så bortskjemte? Dette er dagen vi skal feire at vi bor i et så flott land, med så mange muligheter. Vi har i tillegg fri fra jobben, pent vær og kan spise all den gode maten vi klarer å få ned. Hva mer kan vi be om? Har vi noe å klage over i det store bildet?

torsdag 5. april 2007

Livet som druknet i rus


(Novelle av Kassandra)

Jeg trodde jeg kunne drukne smerten. Jeg tok feil! Istedet for å løse de problemene jeg hadde, fikk jeg et nytt og større et. Jeg følte meg hjelpeløs, alene, deprimert og langt nede. Jeg hadde store problemer med å takle det da mannen i mitt liv ble funnet horisontalt med en kvinnelig kollega. Jeg ble sint, jeg ble knust, jeg ble rasende, jeg ble deprimert og mentalt ustabil. Han knuste drømmen min om et godt hjem og et ekteskap til døden skilte oss ad. Han knuste drømmen min om om at lille Emma skulle ha to foreldre som bodde sammen og elsket hverandre. Jeg tok Emma og dro. Sa han aldri ville se eller høre fra oss igjen. At han måtte ta konsekvensene av det han hadde gjort. At han hadde ødelagt familien. Jeg sa jeg håpet hun var verdt det!

Jeg ser i ettertid at jeg kunne gjort det på en annen måte. Men jeg var en ung, forelsket, lykkelig og  nybakt mor. Som fikk tilværelsen snudd på hodet, da min 10 år eldre ektemann sto i med en annen. Det var kanskje naivt å tro, men jeg trodde han var den store kjærligheten!Og der fikk jeg den.

Handlingene mine og drivkraften min ble fra denne dagen av bygget på hat! Jeg ønsket å straffe han, og ville ikke at han skulle finne oss. Dagene var tøffe. Jeg begynte å drikke for å glemme. Jeg ville det beste for Emma, men jeg klarte ikke å være den moren hun trengte. Jeg innså at jeg hadde problemer, og  ba en venninne om å ta seg av Emma. Jeg måtte bort, vekk for en stund. Månedene gikk.Rusproblemene mine ble verre,og all tid gikk med på å skaffe meg det.Rus som fikk meg til å glemme. Som brakte meg til et vakkert sted uten utro ektemenn,stygge blikk, barn som skriker fordi du ikke kan gi dem det de trenger.

Men rusen ble tammere og jeg ønsket å dø. Emma ble flyttet til et midlertidig fosterhjem, og venninnen min sa det var best jeg ikke møtte henne igjen før jeg skjerpet meg. Jeg prøvde å ta livet mitt, men havnet på sykehuset. Noen ukere senere var Emma hentet av faren, gjenforent etter 2 år. Han fikk full foreldrerett, og var nygift med en ny og yngre kvinne.

Jeg prøvde å ta livet mitt igjen.Jeg hadde ikke noe å leve for lenger, annet enn rusen.Han hadde ødelagt alt: ekteskapet mitt, tatt barnet mitt, mine beste år.Men også denne gangen mislykkes jeg.

Det var en vårdag jeg innså det. Jeg hadde valgt å gi opp, men jeg kunne like gjerne velge å kjempe.Sånn jeg så det hadde jeg to valg, det ene var døden, det andre var livet, men ikke slik jeg hadde levd de siste årene. Jeg begynte med avrusning . Det var tøft , men litt etter litt ble jeg sterkere. Det ble ikke så ille å våkne opp til en ny dag lenger. Jeg kom meg tilbake til arbeidslivet, fikk meg en ordentlig leilighet. Tok kurs på kveldstid for å få mulighet til å klatre oppover på karrierestigen. Men fikk tidvise tilbakefall til rus. 

Eksmannen min døde da Emma var 7, det skyltes sykdom, og kom uventet .Jeg så mitt snitt til å få jenta mi tilbake. Jeg fikk foreldreretten tilbake. Lykke smilte til meg for første gang på mange mange år.Det tok tid å bygge opp forholdet til Emma, men det gikk bare bedre ettersom tiden gikk.

I år er Emma russ.Og jeg er den stolte moren hennes. Ting ble ikke som det skulle, men Emma vokste likevel opp til å bli en flott jente. Mine drømmer gikk ikke i oppfyllelse.Men så lenge Emma er lykkelig, er jeg lykkelig..


torsdag 11. januar 2007

Nei til usunne forbilder!



Angående disse spiseforrstyrrelsene som blir mer og mer utbredt, så har samfunnet et ansvar. Det må bli slutt på usunne forbilder! Med ribbein og kragebein som stikker ut.Og modeller som stapper i seg bomull og sulter seg halvt til døde.

Nei til formløse kvinner som skjønnhetsideal! Vi kvinner kommer i alle fasonger og former. Det er helt feil å kun fronte ett som skjønnhetsideal. Dessuten er det et usunt ideal som frontes.Det er aldeles ikke sunt å være 1,80 cm høy og veie drøye 40 kilo. Det har det aldri vært og det vil det heller aldri bli.
Ja til sunne kvinner- i alle fasonger, størrelser og farger!

-Kassie

Spiseforstyrrende ungjenter



Synes det er flere og flere innlegg her på bloggen fra tenåringsjenter med spiseforrstyrrelser. Og jeg synes utviklingen er skremmende! Ikke misforstå, jeg er ikke imot dere som skriver her. Tvert imot, forstår jeg dere bedre enn de aller fleste. Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser, og vet nøyaktig hva det går ut på. Men siden jeg har lagt det bak meg for lenge siden , og forstår at jeg var syk og tenkte feil, synes jeg det er trist at andre skal slite med det nå!

Men jeg vet at uansett hva jeg sier til dere, vil dere ikke høre. Dere (tror) dere vet best, og ingen skal fortelle dere noe annet. Det er trist men akkurat sånn var jeg også! Jeg kastet bort mange flotte ungdomsår , tid og krefter jeg kunne brukt på andre ting. Så aller helst skulle jeg ikke hatt dette på "cv'en" min i det hele tatt

Men skjedd er skjedd og spist er spist (bokstavelig talt)

Hvis jeg kan gi dere et godt råd, så er det å jobbe med selvtilliten! Det var det som fikk meg ut av sirkuset. Jeg var en usikker person, selv om jeg trodde jeg ikke var det. Uansett om du må gå igjennom hele sirkuset og få deg en lærepenge "the hard way" som meg, eller du skjønner at du må stoppe i tide, så vil du uansett lære noe av det som skjer, og du kan ta det med deg videre i livet!





mandag 27. november 2006

En kvinnes verdi = hennes utseende?



 Har det slått deg at det kan virke som om kvinner i mange sammenhenger vurderes etter utseendet og bare  utseendet?

Selvfølgelig er det ikke slik sier du kanskje. Du har det ikke slik, og du har aldri opplevd det på denne måten. Men hvis du løfter hodet litt, og ser ut i verden. Ser du at kvinner fremstilles på denne måten?

Joda det er masse kvinnelige ledere, likestillingen har kommet langt og du kan gjøre hva du vil. Slik er det her i Norge ihvertfall.

Men hvis verden var slik: De damene som ble plukket ut til filmroller,tv-jobber bare var de yngste, slankeste og peneste uten at det samme var tilfellet for menn.At hver gang du så en dame på en reklameplakat eller i et blad så var det en som var slank, pen og rynkefri.At hver gang du kjøpte et dameblad så var det stappet fullt av tips til hvordan du kan bli slankere, penere og yngre.

 Ja men det er jo slik er det jo, vil du kanskje si?

Ja, men har vi bestemt dette selv eller har samfunnet bestemt det for oss?





Barbiegirl



I'm a barbiegirl, in a barbieworld..faller naturlig å nynne når man ser/leser om denne jenta.Er frøken Hilton den levende versjonen av Barbie? :-)

Anne Franks liv- Et sammendrag

For dere som tror dere har det ille. Her er et sammendrag av hva en jødisk liten pike måtte gjennomgå. Hun hadde ikke gjort noen annen "forbrytelse" enn å bli født som jøde..

Anne Frank ble født 1929 i Tyskland i byen Frankfurt am Main.Av en jødisk far og mor.Hadde en 3 år eldre søster.

Familien flyktet til Nederland en stund etter Hitlers parti kom til makten og jødehatet blusset opp i Tyskland.

Husker ikke om dette var før eller etter krystallnatten.(Da nazistene knuste,ødela og brant jødiske forretninger og synagoger og sendte mange i konsentrasjonsleirer) Men om de ikke rømte før, så rømte de rett etter dette..

De levde et bra liv i Nederland og faren ble direktør for en syltetøyfabrikk.

Anne Frank var svært sosial og elsket å være ute med venner eller på stranda.

Da Tyskland invaderte Nederland ble det satt igang en svært streng lovgivning mot jødene. De fikk ikke være ute på kveldstid/og dagtid mellom visse klokkeslett, fikk ikke ta buss/trikk, fikk ikke dra på stranda(til annes store fortvilelse), ikke spille tennis, ikke drive egen bedrift.Til slutt var det ikke mye de fikk lov til i det hele tatt.

Så begynte registreringen av jøder, og jødene ble "innkalt" av nazipolitiet..

Hvorfor? Fordi Hitler og hans parti hadde som mål å drepe alle av Europas 11 millioner jøder!

Dette var det selvsagt ingen som visste om annet enn de største innen nazipartiet.Jødene selv visste ikke dette, og mange meldte seg istedet for å prøve å flykte.De hadde hørt rykter om gasskamre, men slo det fra seg.Det kunne da ikke være SÅ ille tenkte flere.

Familien Frank gikk i dekning i farens fabrikklokaler sammen med en annen jødisk familie, i et anneks med inngang bak en gammel bokhylle. Der levde de i to år, og hadde 4 hjelpere som handlet inn mat, klær og bøker.

En dag kom nazipolitiet på døren, noen hadde angitt dem!Nazipolitiet tar med seg alle deres verdisaker. De sender "gjengen" med første tog til en konsentrasjonsleir. Anne er 13 år.

De blir først skilt fra faren..

De må kle seg nakne foran offiserene og kle seg i andre drakter. De får tildelt sko som ikke passer

De blir snauklippet.

De får tatovert inn et nummer på armen.

De blir fraktet til neste leir, uten mat, vann og lys må de stå i 3 dager tett i ett i et godstog.Noen dør underveis av utmattelse

Anne og søsteren blir skilt fra moren

De blir fraktet til en leir nord i tyskland: Bergen-Belsen

Det er iskaldt,de bor i telt, og de har nesten ikke klær

De blir tvunget til å jobbe hardt

De får tyfus og dør i 1945,noen måneder før krigen er slutt.Anne dør en dag etter søsteren.

I dagboken hun skrev mens de bodde i skjul hadde hun håpet og livsgnisten.Fremtidsdrømmene sine fikk hun dessverre aldri oppleve.









Hvem fortjener å leve?



Ting som har satt spor i meg, og da mener jeg dype spor er Anne Franks dagbok og det som skjedde med jødene under 2.verdenskrig. Det samme gjelder perioden der afrikanere ble hentet og brukt som slaver samt slakten av indianere i amerika. Det er noe sårt som rører seg i meg de gangene jeg hører eller leser om disse epokene. Aller helst så lar jeg være.

Jeg orker ikke. Og det er vel heller ingen grunn til at jeg ikke skulle la dette fare.Det er noe man lærer en gang, vet om ,og så fortrenger man det.. Og det er jo best slik!

Men plutselig dukker det opp en bok, en film, et avisutklipp..Du bare må se/lese det. Og det treffer meg på akkurat samme stedet. Og det verste er at det er som om kroppen min har glemt for det treffer meg like "hardt" hver gang! Jeg blir like sjokkert over menneskets ondskap, like frustrert over skjebnene som led..
Og jeg får meg til å føle meg heldig og utakknemlig på en gang!

Heldig fordi ingen har stilt spørsmål ved min livseksistens, og fordi jeg aldri har opplevd noen grusomheter, og aldri har vært i nærheten av noe av dette disse menneskene har gjennomgått.

Utakknemlig fordi jeg ikke setter nok pris på dette, fordi jeg ikke omfavner livet på samme måte som disse menneskene kanskje ville gjort det, hvis de hadde fått livet/friheten tilbake..