Jeg pratet med en venn igår..Jeg var ganske deprimert. Så ikke løsninger, bare problemer. Alt var forferdelig, verden var håpløs. Er nok flere som kjenner seg igjen der! Vennen min spurte om jeg ikke snart skulle gjøre noen fremstøt på sjarmøren..En jeg har interessert i over lang tid. Nei..sa jeg.Han vil ikke like meg, jeg er ikke bra nok, jeg vil ikke dumme meg ut. Må bare vente til jeg blir bedre..DA ja da skal jeg gjøre det!sa jeg. Kassandra! sa han, dette har du sagt i 8 år! Skal du leve på den løgnen resten av livet? For det første, det er ikke noe galt med deg! Du er en flott jente på alle måter! Det eneste du mangler er selvtillit, SELVTILLIT til å leve ut den flotte personen du er!
Jeg ble paff..jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hadde aldri tenkt på det på den måten før. Det var ikke det at han sa jeg var en flott jente som gjorde utslaget, det går inn ene øret og ut det andre. Jeg har da selvinnsikt nok til å vite hva jeg er og ikke er!
Men det var de 8 årene som fikk meg til å våkne opp. Tanken på at jeg har begrenset meg selv og min egen utvikling, pga tanker jeg går med, som jeg ikke har fått muligheten til å velge å ha. Men som bare har vært akseptert av meg og vært der..
Jeg ble skremt og fikk umiddelbart lyst til å kaste meg på første tog til Hamburg... Jeg lovet han at jeg skulle tenke over det han sa, og det har jeg virkelig gjort. I første omgang vil jeg følge litt mer med i tankeprosessen min, når det gjelder hvordan jeg tenker om meg selv og hvilke valg jeg tar!
Er det mulig å forandre seg mentalt? Ja så absolutt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar