Usikker og ulykkelig

Det regner.. Himmelen gråter. Jeg er glad den gjør det, for da slipper jeg. Jeg burde gjort det, men kjenner meg helt tom. Føler meg 100% ulykkelig.. Det er så ille! Får ikke ut noe..bare ligger og stirrer tomt på et punkt i taket. Har ingen planer, ingen tanker, ingen krefter.. Ligger og tenker på om jeg hadde hatt det bedre som død, selv om tanken er feig, barnslig og ikke minst utakknemlig. Men jeg er ikke istand til å tenke perspektiv nå, ikke i stand til å tenke at andre har det verre. Fattige i afrika skulle sikkert dødd for å ta min plass, men det er ingen trøst for meg. Denne plassen er ihvertfall ikke noe å krige om..Jeg ble aldri spurt om jeg ville ha den. Jeg fikk den. Jeg var deprimert over den i mine unge år.. Var aldri noe fan av livet..Det bare var der. Jeg strevde med å komme meg igjennom det, dag for dag. Jeg måtte tåle så mye dritt. Jeg hadde null selvtillit, ingen hadde lært meg om det.Ikke engang foreldrene mine..Jeg var den snilleste og mest pliktoppfyllende jenta i mils omegn, men både foreldrene mine og klassekamretaene mine holdt meg nede. Jeg fikk kjeft..aldri ros. Alle trodde de kunne bosse med meg siden jeg var så snill og mild..Jeg gråt mye, men aldri når noen så meg. Jeg drømte meg bort til en verden der jeg hadde venner som var snille, og foreldre som var blide og hyggelige.. Men hver dag måtte jeg våkne opp til den harde virkeligheten. Mamma kjeftet og tvang meg til å gjøre ting jeg hatet.. På skolen var jeg konstant usikker..Ville vennene mine leke med meg idag eller ville de ikke? Kassandra er teit, hun får hun ikke bli med.. Jeg kjente klumpen i halsen..Men turte ikke gråte..Skoleklokka ringte og jeg visste at helvete var løs..45 minutter der jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. For mine såkaldte venner hadde stukket av og ville ikke ha meg med på leken. Så jeg låste meg inne på doen..Først der kunne jeg slippe løs tårene jeg hadde kjempet for å holde inne.. Jeg så på den blåøyde jenta i speilet, jeg så hvordan tårene rant nedover kinnene hennes. Hvordan kan folk være så slemme mot meg? Hva har jeg gjort galt? Jeg prøver jo bare å være snill.. Tårene bare presset på..Ordene gikk igjen i hodet mitt.."Du får ikke være med, det er ikke plass til flere" Du er teit, du er feig..Jeg gråt mer til det ikke var flere tårer igjen. Så på klokka..40 mintter igjen..alene på doen..for gud må vite..jeg ville ikke bli SETT alene i friminuttet. Til slutt var det tomt..Ingen følelser igjen, bare meg og den grønne doveggen..så i taket, så på gulvet. Hva hadde jeg gjort for å fortjene dette?

Usikkerheten min fulgte meg lenge og fikk meg oppi mye dritt. Når du har en selvtillit lik 0, er du svært sårbar overfor omgivelsene. En ørliten flik kritikk og verden din raser sammen. Men det er jo ikke så rart..Uten solid grunn under føttene, skal det ikke mye til før du faller.Du er et offer, offer for omgivelsene..  Jeg trodde at å bli tynn(ere) ville gi meg selvtillit, flere venner og lykke, jeg tok feil og utviklet spiseforrstyrrelse.Jeg trøstet meg med mat, jeg trøstet meg uten mat.. Nå forbanner jeg modellene på reklameplakatene, som forteller unge jenter at å være tynn som de er lykken..Jenter som er usikre, unge og uvitende slik jeg var.. Jeg er voksen nå og vet bedre, men jeg vil ikke at en eneste jente skal måtte ha det sånn jeg hadde det. Tanken gjør meg trist og forbannet..Unge jenter som prøver å finne sin plass i verden. Som blir fortalt av en kynisk verden at utseendet er alt de er verdt. Jeg har lyst til å ta hver og en av de og gi de en stor klem..Hjelpe de med alt de måtte ønske seg..Lære dem om selvtillit og bygge dem opp, få dem til å satse på sine drømmer, utvikle deres talenter.Lære dem om mine feil..

Jeg er i et deprimert hjørne nå.Men den deprimerende perioden av livet mitt er over. Jeg har selvtillit, rocksteady ground under føttene, og det er herlig. Man setter nok ekstra pris på det når man ikke alltid har hatt det. Men en sjelden gang får jeg et slags tilbakefall og blir lei meg..minnes alt det såre..Da er det godt å få satt ord på det.Det såre jeg har opplevd er langt fra krig, voldtekt, hungersnød, tortur og annen elendighet. Men det var vondt nok for meg, og det har påvirket meg. Det er jævlig å føle seg på størrelse med en lort..ihvertfall når man ikke har noen grunn til det.