Ting som har satt spor i meg, og da mener jeg dype spor er Anne Franks dagbok og det som skjedde med jødene under 2.verdenskrig. Det samme gjelder perioden der afrikanere ble hentet og brukt som slaver samt slakten av indianere i amerika. Det er noe sårt som rører seg i meg de gangene jeg hører eller leser om disse epokene. Aller helst så lar jeg være.
Jeg orker ikke. Og det er vel heller ingen grunn til at jeg ikke skulle la dette fare.Det er noe man lærer en gang, vet om ,og så fortrenger man det.. Og det er jo best slik!
Men plutselig dukker det opp en bok, en film, et avisutklipp..Du bare må se/lese det. Og det treffer meg på akkurat samme stedet. Og det verste er at det er som om kroppen min har glemt for det treffer meg like "hardt" hver gang! Jeg blir like sjokkert over menneskets ondskap, like frustrert over skjebnene som led..
Og jeg får meg til å føle meg heldig og utakknemlig på en gang!
Heldig fordi ingen har stilt spørsmål ved min livseksistens, og fordi jeg aldri har opplevd noen grusomheter, og aldri har vært i nærheten av noe av dette disse menneskene har gjennomgått.
Utakknemlig fordi jeg ikke setter nok pris på dette, fordi jeg ikke omfavner livet på samme måte som disse menneskene kanskje ville gjort det, hvis de hadde fått livet/friheten tilbake..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar