Det er stille der inne nå. For et øyeblikk. Men det er synlig på meg hva som foregår, føler meg merket av det. Jeg kjenner hvordan det tar på, sliter og drar i kropp og sjel. Disse indre konfliktene, og ubearbeidede følelsene. Som plutselig bare kommer når jeg minst forventer og orker det. Og som jeg ikke orker møte, så jeg skyver dem bare lenger og lenger bak der.Og lar de vokse fordi jeg er redd, Så JÆVLIG REDD for å møte de! Gjør alt for å unngå de! Men når de kommer tilbake, for det vet jeg de vil. Så skal jeg være kvinne nok til å face de..Uansett hva som måtte skje!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar