Bekjennelser til en venninne

For det første vil jeg beklage for at jeg har vært en så dårlig venninne som jeg har. Og for at ting har blitt som de har blitt mellom oss. Man er to om å holde et vennskap gående, men jeg tar på meg min del av skylden. Vi var som salt og pepper. Men vi skle fra hverandre. Vi utviklet oss i hver vår retning. Til slutt så jeg ikke nytten med deg mer.Vi var så forskjellige. Jeg droppet deg "i hodet". Vi hadde fra før veldig liten kontakt. Nå var du omtrent "dø" i mine øyne. Begynnelsen på døden skjedde da du fikk type. Dere var uadskillelige. Du meldte deg ut fra alt annet.Hørte sjelden fra deg. Men jeg kunne også tatt kontakt. Det skjedde ikke, og døden var mer eller mindre et faktum.Med unntak av en bursdagsmelding en gang i året! Hva skjedde egentlig? Jeg trodde vennskap var sterkere enn kjærlighet? 

Men kjærligheten rår. Og vi suger til å opprettholde vennskap.Ihvertfall jeg. Jeg kan ikke snakke for deg, jeg må snakke for meg selv! Og jeg sugde! Hvis jeg visste dengang det jeg vet nå..tenker jeg. Da skulle det aldri ha blitt slik. Da skulle jeg satt pris på det vi hadde og tatt bedre vare på det.Men det er en kjensgjerning at man ikke vet hva man har før man mister det. Det har skjedd meg så ofte...Kjærester,muligheter, utseeendet, venner. Jeg har lært "the hard way". Men jeg har ihvertfall lært!

Jeg har vært så dum! Jeg har vært egoistisk.. Jeg har vært sjalu. Jeg har visst så lite hva ting dreier seg om! Det er både herlig og deprimerende å bli eldre. Man ser sine feil så tydelig. Men samtidig vet man hvordan man skal unngå dem i fremtiden.

Vet du at jeg er glad i deg? Herregud, vi har så mange minner, så mye morro å se tilbake på. Selv om vi ikke er erteris og har alle de samme meningene den gangen som nå.Selv om vi ikke har alle de samme verdiene.

Jeg tror vi trenger hverandre. Jeg vet ihvertfall at jeg har savnet deg!Hvis det er noe jeg har skjønt oppe i alle fadesene mine, så er det at venner kan man aldri få for mange av! Og spesielt ikke venner som deg!

Jeg hørte det var slutt med typen din. Og jeg ser en gyllen mulighet til å starte på nytt.Til å legge pausen bak oss.Du trenger nok en skulder å gråte på. Og jeg stiller gjerne opp for deg! Vi kan mimre tilbake, le, småskravle om alt og ingenting. Se en film.Trene.Ta en kaffe.Dra ut på byen.Drikke oss kanon.. Gjøre sprø ting. Reise! Synge av full hals.Dagdrømme slik vi pleide..Vi stortrives jo alltid i hverandres selskap.

Så hva sier du?:-)