![]() Les disse libanesiske bloggene. På samme måte om oss bruker de bloggene til å få satt ord på tanker og følelser, oppturer og nedturer. Forskjellen er at de lever i en hverdag så langt fra den vi lever i.Mens vi koser oss med bading og båtturer, venner på terrassen, reker og hvitvin i solnedgangen, lever de med konstant frykt for at de skal bli neste offer, savn av venner eller kjente og en uutholdelig stank av olje (som en av bloggerne under skrev om) Her kan du lese litt om deres sorg,savn og frustrasjon, men også om drømmer ,pågangsmot og humor. http://beirutupdate.blogspot.com En 30 år gammel kvinnes dagbok fra krigen http://frombeirutwithlove.blogspot.com Rena forteller hordan hun og hennes nærmeste opplever krigen. Les hennes " This war is" Om venninnen som måtte gi datteren sovepiller for at hun skulle stoppe å skjelve av frykt under bomberegnet m.m. http://hopefulbeirut.blogspot.com Den 23 år gamle jenta joumama forteller hvordan livet hennes har blitt forandret , og om at hun ikke ønsker å bli vant til denne følelsen av hjelpeløshet. http://wizardofbeirut.blogspot.com Trollmannen i Beirut skriver om den politiske og historiske utviklingen, men også om hans oppleveler. http://lebanonheartblogs.blogspot.com Om patriotisme, politikk, håp og savn. "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv!" (Arnulf Øverland) |
mandag 7. august 2006
Livet i bomberegnet
søndag 6. august 2006
Hvis jeg bare..
Kjære bestefar..Om jeg bare hadde din visdom. Og mamma, om jeg hadde ditt mot. Og Celice, om jeg hadde din sjarm og Tobias, om jeg hadde din tålmodighet. Da skulle jeg ha utrettet store store ting! |
Om å ikke gi opp..
Ta deg nå tid! Det tar maks 3 minutter.Og du vil garantert sitte igjen med noe, etter å ha lest denne lille skjønne historien. Om en som ikke ga opp, og en som viser oss i praksis hva det vil si å skape sin egen virkelighet! Krigen hadde rast lenge.Den gamle gartneren prøvde å holde de vonde tankene på avstand, der han stelte med plantene sine.Roser, liljer,iris. Når høsten kom, dekket han dem til og visste at de lå i dvale,langt der nede- og ventet på de første vårstrålene.Og den livgivende varmen. De tok han om kvelden.Som dyr kastet de seg over han.Dro han ned i fangekjelleren, slo ham, spyttet på han, skrek til han.Han prøvde å være høflig midt i smertehelvete,svarte på det de spurte om. Ristet på hodet.Nei han visste ikke.Kjente ingen.Hadde ikke hørt noe. Til slutt lot de han være.Han var bare en gammel gartner og nå fikk han sitte her. Til de fant ut hva de skulle gjøre med han.Antagelig døde han uten deres hjelp,tenkte de kanskje. Cellen hans var liten og trang.Lyset slapp nesten ikke inn.Maten var sparsom, men han takket pent hver gang han fikk noe. Og mens han tygget på det tørre,mugne brødet,tenkte han på det skjønneste bakverk og smilte for seg selv,nikket sakte. Kjente smaken av ferskt brød på tungen, duften av kaker og kokos.Han smattet fornøyd når han slurpet i seg den utvannede suppen hvor han en gang i blandt fant en kjøtt-eller kålbit. Lammekjøtt med asparges idag!mumlet han takknemlig for seg selv. Gul asparges,rett fra hagen.Det smakte utmerket. Jo han hadde flere tunge stunder.Han savnet hagen sin,plantene sine, de stolte trærne. Luften. Friheten.Fuglesangen.Derfor begynte han å tegne hagen sin på den triste muren.Han brukte fingeren forsiktig,slik at det ikke skulle bli merke. Blyant hadde han jo ikke. Han plasserte rosene midt på.Som et frodig teppe med eføymuren rundt.Georginer.Prestekraver.Skogbunnen full av vårblomster.Åker på åker med sommervekster:anemoner,blåklokker,ballblom. Bakerst alle trærne; syrin,sjasmin,hegg og kirsebær. Kroner med blomster,fulle av dufter.Han kjente dem alle, kunne skjelne duften fra den andre.Han hørte fuglesangen og vinden som suste.Og den lille bekken hvor sivet sto langt og seigt nå på sommeren. Til slutt var alle veggene dekket.Da begynte han forfra igjen.Gjødslet og beskar,omplantet og plukket visne blader.Han visste hvor alt var. Selv den minste vårfiol fikk merke kjærligheten fra hans varsomme hender. Det var om våren de kom,frigjøringssoldatene, og fant ham i kjelleren.En gammel ,høflig mann som villig lot seg føre opp trappene og ut i lyset.Ikke utmagret og med tomme øyne som de andre fangene, men fremdeles med spenst i kroppen. De førte han forsiktig mot bussen. Hjalp han inn. Han takket. På vei tilbake til fangehuset var de to soldatene stille. "For en merkelig gammel mann", sa brått den ene. "Visste du at han hadde sittet der i hele to år?" "Ja" sa den andre."Men det merkeligste var likevel duften av syrin i cellen hans" |
(En duft av syrin)
Virkeligheten er hva du velger den skal være!
Virkeligheten skapes av sinnet. Vi kan forandre virkeligheten ved å forandre tankene våre. (Platon) Kanskje litt dypt, men virkelig noe å tenke over! -Kassie |
Raserianfallet hans knuste det siste håpet..
Vi hadde en krangel på fredag, som forandret mye. Som om ikke han forandret nok da han fortalte meg om jenta han møtte i ferien. Jeg burde backet unna. Men han var like interessert, om ikke mer. Sendte meg masse søte meldinger hele tiden. Skrev han tenkte på meg når han står opp. Han vil møte meg hver ledige stund. Jeg veide frem og tilbake og det ble til hans fordel. Helt til jeg fikk sett denne nye siden hans på fredag.Greit kanskje jeg trigget han til det, men han ble rasende på meg..Har aldri sett noen reagere sånn før. Og i tillegg kjenner jeg han ikke godt i det hele tatt. Ble helt satt ut. Vi hadde en spøk gående, og jeg trodde vi begge var med på den. Det var faktisk denne litt uhøytidelige humoristiske tonen som gjorde at jeg trivedes så godt. Jeg skjønte ingenting. Jeg beklaget hvis jeg hadde gjort eller sagt noe galt..Men det hjalp ikke. Han var sint og kunne ikke stoppes.Han ga meg en hør her-speech før han slamret igjen bildøra og føk avgårde, han nektet å høre på hva jeg hadde å si, så jeg skrek etter han.. Jeg var sjokket. Hadde vanskelig for å sove..Men samtidig kunne jeg ikke klandre meg selv. Jeg hadde virkelig ikke gjort noe galt. Neste dag tikket det inn en melding på mobilen. Han skrev han var lei seg for at han kanskje overreagerte. Kanskje overreagerte?? Det var mildt sagt tenkte jeg. Du har ødelagt mye nå tenkte jeg. Det tikket inn en ny melding, han lurte på hva jeg drev med, om jeg ville møte han den kvelden..Om jeg ville møte han igjen i det hele tatt? Jeg humret litt for meg selv. Fyren har ihvertfall selvinnsikt tenkte jeg. Men det hadde blitt for dumt å avslutte det sånn. Jeg møtte han igjen.Men det ble rart. Tomt. Bortsett fra at det var befriende for sjelen å skvære opp. Men det ble ikke det samme. Den spøkende tonen var borte. Kanskje litt på trass fra min side. Men også fordi jeg var redd for at noe slikt kunne skje igjen. Bildet av sinnet hans, uttrykket han hadde i øynene, det ga meg en smak på noe jeg aldri aldri ville oppleve igjen! Et sånt angrep som lyn fra klar himmel.. Det var da jeg tok avgjørelsen.Jeg minnet meg om at jeg måtte veie for og imot for å fortsette dette etter at han kom hjem fra ferien. Bare det i seg selv , var grunn nok..Og nå dette raseriet. Som førte til at vi mistet tonen. Jeg er ikke en person som gir opp lett, men dette var ikke noe å tape sånn jeg så det.
|
Hvorfor er jeg den heldige?
Hva har jeg gjort for å fortjene et liv som dette? jeg mener..jeg har fått et liv i frihet,med alle rettigheter og alle muligheter. Uten å ha gjort meg fortjent til det, fikk jeg det bare. Jeg lever uten sykdom eller lidelser. Med masse mennesker rundt meg som bryr seg om meg, og som vil det beste for meg. Jeg er omringet av alt jeg kan ønske meg... Uten å sette tilstrekkelig pris på det.. Og det får meg til å føle meg som et utakknemlig menneske, uten at jeg ønsker å være det.. |
I want love,but..
I want love, but it's impossible
A man like me, so irresponsible A man like me is dead in places Other men feel liberated I can't love, shot full of holes Don't feel nothing, I just feel cold Don't feel nothing, just old scars Toughening up around my heart But I want love, just a different kind I want love, won't break me down Won't brick me up, won't fence me in I want a love, that don't mean a thing That's the love I want, I want love I want love on my own terms After everything I've ever learned Me, I carry too much baggage Oh man I've seen so much traffic So bring it on, I've been bruised Don't give me love that's clean and smooth I'm ready for the rougher stuff No sweet romance, I've had enough |
onsdag 2. august 2006
Om å ta vare på nuet
Hvis du engster tiden bort, gjør du nuet tomt og kort. Hvis du gleder seg ved mangt, gjør du nuet rikt og langt! (Piet Hein) |
Har du møtt noen karer i ferien?
Ja hva svarer man når man får det spørsmålet? Fra en man har hatt en bra tone med, ja en spirende gnist, som ble slukket av at vi hadde ferier på ulike tidspunkter. Joda vi kunne hatt bedre kontakt underveis, men ble litt dumt også, vi var på et veldig tidlig stadium. Nå kom han ihvertfall eplekjekk hjem fra ferie og spør meg om jeg har møtt noen karer i ferien. Hva prøver du å si tenkte jeg!? Skal du avslutte det vi har/har hatt ved å fortelle meg om ferieflørten(e) dine, som jeg by the way ikke vil høre om, men som jeg vil vite om likevel?!? (Love)Life is difficult.. |
tirsdag 1. august 2006
3. Hvorfor Kassandras kosmos?
Hvorfor kaller jeg bloggen min Kassandra kosmos? Vel, for det første fordi dette er mitt lille kosmos, min lille verden i den store verden. For det andre fordi jeg konstant kjemper for nettopp kosmos i min tilværelse, i motsetning til kaos. Kaos er naturlig sies det, alt i verden går mot kaos. Man må kjempe for kosmos. Kosmos er ikke naturlig. Kosmos kan sies å være kontroll! Det er alt jeg vil ha og være. Til tross for dette ønske om kosmos lever jeg i kaos. For kosmos krever enormt mye energi! Føler lett jeg blir dratt med ned i et dragsug, der jeg ikke selv har kontrollen, men omgivelsene tar styringen. Men kosmos er mitt overordnede mål.

