Raserianfallet hans knuste det siste håpet..

Vi hadde en krangel på fredag, som forandret mye. Som om ikke han forandret nok da han fortalte meg om jenta han møtte i ferien. Jeg burde backet unna. Men han var like interessert, om ikke mer. Sendte meg masse søte meldinger hele tiden. Skrev han tenkte på meg når han står opp. Han vil møte meg hver ledige stund. Jeg veide frem og tilbake og det ble til hans fordel. Helt til jeg fikk sett denne nye siden hans på fredag.Greit kanskje jeg trigget han til det, men han ble rasende på meg..Har aldri sett noen reagere sånn før.  Og i tillegg kjenner jeg han ikke godt i det hele tatt. Ble helt satt ut. Vi hadde en spøk gående, og jeg trodde vi begge var med på den. Det var faktisk denne litt uhøytidelige humoristiske tonen som gjorde at jeg trivedes så godt. Jeg skjønte ingenting. Jeg beklaget hvis jeg hadde gjort eller sagt noe galt..Men det hjalp ikke. Han var sint og kunne ikke stoppes.Han ga meg en hør her-speech før han slamret igjen bildøra og føk avgårde, han nektet å høre på hva jeg hadde å si, så jeg skrek etter han.. Jeg var sjokket. Hadde vanskelig for å sove..Men samtidig kunne jeg ikke klandre meg selv. Jeg hadde virkelig ikke gjort noe galt.  Neste dag  tikket det inn en melding på mobilen. Han skrev han var lei seg for at han kanskje overreagerte. Kanskje overreagerte?? Det var mildt sagt tenkte jeg. Du har ødelagt mye nå tenkte jeg. Det tikket inn en ny melding, han lurte på hva jeg drev med, om jeg ville møte han den kvelden..Om jeg ville møte han igjen i det hele tatt? Jeg humret litt for meg selv. Fyren har ihvertfall selvinnsikt tenkte jeg. Men det hadde blitt for dumt å avslutte det sånn. Jeg møtte han igjen.Men det ble rart. Tomt. Bortsett fra at det var befriende for sjelen å skvære opp. Men det ble ikke det samme. Den spøkende tonen var borte. Kanskje litt på trass fra min side. Men også fordi jeg var redd for at noe slikt kunne skje igjen. Bildet av sinnet hans, uttrykket han hadde i øynene, det ga meg en smak på noe jeg aldri aldri ville oppleve igjen! Et sånt angrep som lyn fra klar himmel.. Det var da jeg tok avgjørelsen.Jeg minnet meg om at jeg måtte veie for og imot for å fortsette dette etter at han kom hjem fra ferien. Bare det i seg selv , var grunn nok..Og nå dette raseriet. Som førte til at vi mistet tonen. Jeg er ikke en person som gir opp lett, men dette var ikke noe å tape sånn jeg så det.