Om å ikke gi opp..

Ta deg nå tid! Det tar maks 3 minutter.Og du vil garantert sitte igjen med noe, etter å ha lest denne lille  skjønne historien. Om en som ikke ga opp, og en som viser oss i praksis hva det vil si å skape sin egen virkelighet! Krigen hadde rast lenge.Den gamle gartneren prøvde å holde de vonde tankene på avstand, der han stelte med plantene sine.Roser, liljer,iris. Når høsten kom, dekket han dem til og visste at de lå i dvale,langt der nede- og ventet på de første vårstrålene.Og den livgivende varmen. De tok han om kvelden.Som dyr kastet de seg over han.Dro han ned i fangekjelleren, slo ham, spyttet på han, skrek til han.Han prøvde å være høflig midt i smertehelvete,svarte på det de spurte om. Ristet på hodet.Nei han visste ikke.Kjente ingen.Hadde ikke hørt noe. Til slutt lot de han være.Han var bare en gammel gartner og nå fikk han sitte her. Til de fant ut hva de skulle gjøre med han.Antagelig døde han uten deres hjelp,tenkte de kanskje. Cellen hans var liten og trang.Lyset slapp nesten ikke inn.Maten var sparsom, men han takket pent hver gang han fikk noe. Og mens han tygget på det tørre,mugne brødet,tenkte han på det skjønneste bakverk og smilte for seg selv,nikket sakte. Kjente smaken av ferskt brød på tungen, duften av kaker og kokos.Han smattet fornøyd når han slurpet i seg den utvannede suppen hvor han en gang i blandt fant en kjøtt-eller kålbit. Lammekjøtt med asparges idag!mumlet han takknemlig for seg selv. Gul asparges,rett fra hagen.Det smakte utmerket. Jo han hadde flere tunge stunder.Han savnet hagen sin,plantene sine, de stolte trærne. Luften. Friheten.Fuglesangen.Derfor begynte han å tegne hagen sin på den triste muren.Han brukte fingeren forsiktig,slik at det ikke skulle bli merke. Blyant hadde han jo ikke. Han plasserte rosene midt på.Som et frodig teppe med eføymuren rundt.Georginer.Prestekraver.Skogbunnen full av vårblomster.Åker på åker med sommervekster:anemoner,blåklokker,ballblom. Bakerst alle trærne; syrin,sjasmin,hegg og kirsebær. Kroner med blomster,fulle av dufter.Han kjente dem alle, kunne skjelne duften fra den andre.Han hørte fuglesangen og vinden som suste.Og den lille bekken hvor sivet sto langt og seigt nå på sommeren. Til slutt var alle veggene dekket.Da begynte han forfra igjen.Gjødslet og beskar,omplantet og plukket visne blader.Han visste hvor alt var. Selv den minste vårfiol fikk merke kjærligheten fra hans varsomme hender. Det var om våren de kom,frigjøringssoldatene, og fant ham i kjelleren.En gammel ,høflig mann som villig lot seg føre opp trappene og ut i lyset.Ikke utmagret og med tomme øyne som de andre fangene, men fremdeles med spenst i kroppen. De førte han forsiktig mot bussen. Hjalp han inn. Han takket. På vei tilbake til fangehuset var de to soldatene stille. "For en merkelig gammel mann", sa brått den ene. "Visste du at han hadde sittet der i hele to år?" "Ja" sa den andre."Men det merkeligste var likevel duften av syrin i cellen hans"

(En duft av syrin)