Da jeg begynte å blogge i 2006 var jeg ungkarskvinnen som skrev om mine håpløse forelskelser og flørter. Jeg skrev om berg og dalbanen av følelser jeg opplevde i forhold til han som jeg omtalte som sjarmøren som jeg hadde et frem og tilbake forhold til over en lengre periode, uten at vi noengang var sammen. Jeg flørtet litt her og litt der og jeg trivdes med å være singel og synes det var spennende. Nå er den perioden over, og det begynner jammen å bli lenge siden. Nå har jeg kjæreste og vi har vært samboere i over ett år. Jeg - som ved enkelte stunder tenkte at jeg aldri kunne se for meg at jeg kunne bli samboer med en kjæreste. Jeg trodde aldri at jeg ville møte noen som jeg kunne flytte inn sammen med. Jeg husker jeg fint kunne se for meg at jeg kunne bli boende alene helt til jeg var 50 minst;-) Tanken skremte meg ikke det grann.. Tanken på det motsatte - å bli samboer eller gift skremte meg mer. Men etter et år som samboer er jeg langt fra skremt.
Men hva skjedde med ungkarskvinnen? Jeg husker henne som om det skulle ha vært igår og jeg kjenner henne bedre enn mange, men et sted på veien så forsvant hun..
unkarskvinnen forsvant med sine levende sprell og masse morro og tilbake satt ei kjedelig middelaldrende kjerring :mrgreen: :mrgreen: :mrgreen:
SvarSlettHehe.. Kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Trodde aldri at jeg skulle møte noen som jeg ville ønske å flytte sammen med.
SvarSlettHar tenkt at jeg ikke kunne tenke meg å bli samboer igjen ever. Men nå har jeg hatt kjæreste i 2 år, og etter å ha bodde hos han 1,5 mnd mens leiligheten min ble pusset opp, så kunne jeg faktisk tenke meg å flytte sammen med han, og med tiden gifte meg om han skulle finne på å fri. :-)
Sant. :-) Kjæresten min gikk for første gang inn på "Blogg" i går (uten at jeg har tipset han om noe der), og det første han fant var mitt svar til deg. Tar det som et tegn og håper han frir en dag. Hehe.:-)
SvarSlett