
(Novelle av Kassandra)
Jeg trodde jeg kunne drukne smerten. Jeg tok feil! Istedet for å løse de problemene jeg hadde, fikk jeg et nytt og større et. Jeg følte meg hjelpeløs, alene, deprimert og langt nede. Jeg hadde store problemer med å takle det da mannen i mitt liv ble funnet horisontalt med en kvinnelig kollega. Jeg ble sint, jeg ble knust, jeg ble rasende, jeg ble deprimert og mentalt ustabil. Han knuste drømmen min om et godt hjem og et ekteskap til døden skilte oss ad. Han knuste drømmen min om om at lille Emma skulle ha to foreldre som bodde sammen og elsket hverandre. Jeg tok Emma og dro. Sa han aldri ville se eller høre fra oss igjen. At han måtte ta konsekvensene av det han hadde gjort. At han hadde ødelagt familien. Jeg sa jeg håpet hun var verdt det!
Jeg ser i ettertid at jeg kunne gjort det på en annen måte. Men jeg var en ung, forelsket, lykkelig og nybakt mor. Som fikk tilværelsen snudd på hodet, da min 10 år eldre ektemann sto i med en annen. Det var kanskje naivt å tro, men jeg trodde han var den store kjærligheten!Og der fikk jeg den.
Handlingene mine og drivkraften min ble fra denne dagen av bygget på hat! Jeg ønsket å straffe han, og ville ikke at han skulle finne oss. Dagene var tøffe. Jeg begynte å drikke for å glemme. Jeg ville det beste for Emma, men jeg klarte ikke å være den moren hun trengte. Jeg innså at jeg hadde problemer, og ba en venninne om å ta seg av Emma. Jeg måtte bort, vekk for en stund. Månedene gikk.Rusproblemene mine ble verre,og all tid gikk med på å skaffe meg det.Rus som fikk meg til å glemme. Som brakte meg til et vakkert sted uten utro ektemenn,stygge blikk, barn som skriker fordi du ikke kan gi dem det de trenger.
Men rusen ble tammere og jeg ønsket å dø. Emma ble flyttet til et midlertidig fosterhjem, og venninnen min sa det var best jeg ikke møtte henne igjen før jeg skjerpet meg. Jeg prøvde å ta livet mitt, men havnet på sykehuset. Noen ukere senere var Emma hentet av faren, gjenforent etter 2 år. Han fikk full foreldrerett, og var nygift med en ny og yngre kvinne.
Jeg prøvde å ta livet mitt igjen.Jeg hadde ikke noe å leve for lenger, annet enn rusen.Han hadde ødelagt alt: ekteskapet mitt, tatt barnet mitt, mine beste år.Men også denne gangen mislykkes jeg.
Det var en vårdag jeg innså det. Jeg hadde valgt å gi opp, men jeg kunne like gjerne velge å kjempe.Sånn jeg så det hadde jeg to valg, det ene var døden, det andre var livet, men ikke slik jeg hadde levd de siste årene. Jeg begynte med avrusning . Det var tøft , men litt etter litt ble jeg sterkere. Det ble ikke så ille å våkne opp til en ny dag lenger. Jeg kom meg tilbake til arbeidslivet, fikk meg en ordentlig leilighet. Tok kurs på kveldstid for å få mulighet til å klatre oppover på karrierestigen. Men fikk tidvise tilbakefall til rus.
Eksmannen min døde da Emma var 7, det skyltes sykdom, og kom uventet .Jeg så mitt snitt til å få jenta mi tilbake. Jeg fikk foreldreretten tilbake. Lykke smilte til meg for første gang på mange mange år.Det tok tid å bygge opp forholdet til Emma, men det gikk bare bedre ettersom tiden gikk.
I år er Emma russ.Og jeg er den stolte moren hennes. Ting ble ikke som det skulle, men Emma vokste likevel opp til å bli en flott jente. Mine drømmer gikk ikke i oppfyllelse.Men så lenge Emma er lykkelig, er jeg lykkelig..