Jeg sliter med en frykt tror jeg. En frykt for det ukjente. Jeg vet det er vanlig for mennesker å frykte nye ting! Det er nedlagt i genene våre, for å redde livet vårt. Men tror jeg har en sterkere frykt enn andre på det området. Jeg er redd for å se realiteten i øyene noen ganger. Prøver å flykte fra den,og gjemme meg.Jeg er redd for fremtiden og hva den vil bringe. Jeg er redd for å mislykkes..
Frykten blir sterk noen ganger og da stikker jeg hodet ned i sanden for en stund til jeg føler meg bedre. Utrolig tåpelig! Og jeg vil selvfølgelig ikke ha det sånn :-(
Jeg skammer meg for det, og noen ganger skammer jeg meg over å være meg. Men jeg er overhodet ikke en hjelpeløs stakkar. Jeg er ansvarlig for alt jeg gjør, så jeg er også ansvarlig for å rydde opp i problemer som dette. Bare synd jeg ikke fikk satt ordentlig ord på det før nå! Når man åpner seg på denne måten er det utrolig hvor mye som kommer ut. Og det er så DEILIG!Så utrolig deilig. Samtidig som det er litt sårt og trist.. Og det dukker opp ting man egentlig går rundt og tenker på, men som man ikke SER før man kan se på selv objektivt, som gjennom denne teksten!
Så hva kan jeg gjøre? Kanskje kan jeg skrive ut frykten hver gang den kommer? Jeg kjenner jo en lettelse ved å skrive ut tanker og følelser, og kanskje det da går opp for meg hva det EGENTLIGE problemet frykten/de negative følelsene er og det vil da bli lettere for meg å finne en løsning? "Face the fears" er et uttrykk jeg har hørt. Og det er nok noe i det. Først ved å møte frykten kan man overvinne den?Det høres ihvertfall mye bedre ut enn å stikke hodet i sanden. Så jeg er villig til å gjøre et forsøk!
'Man kan ikke gjøre noe med ting man ikke vet/erkjenner er der.
SvarSlettNår man først blir klar over hva ting kommer av, eller at det bare er sånn, jeg bare er sånn -
Først da kan man gripe fatt i det, snu og vende på det, og se hva det virkelig er.
Og hva man kanskje kan gjøre med det.
Frykten for det ukjente er en slik sak.
Jeg tar den rett som det er fram, snakker til den og prøver å få den til å vise sitt rette ansikt.
Å skrive, er en terapi som fungere for meg.
Og hvorfor skal det da ikke fungere for andre?
Pluss at det er sjelden man er alene om de ting man sliter med.
Man kan få gode råd, og ikke minst være til hjelp for noen andre som sliter med det samme.
Takk for at du deler av ditt liv med meg....:o)'
'Ja det er helt sant! Det er deilig å få tilbakemelding på at andre tenker sånn også! At det ikke bare er meg..
SvarSlettTror det med å møte den er viktig. Og siden man har blogg, kjempefint å få det ut her!
Takk for at du har så å gi til alle oss her på bloggen :o) '