

Yes I can!! Idag skal jeg børste støv av det gamle søndagskonseptet og for første gang i historien gjøre noe fornuftig på en søndag! Watch me in action..






Denne har enda ikke funnet sted. Men jeg vet hvem han er. Og jeg vet at vi er skapt for hverandre, og at vi vil gifte oss og få en haug skjønne unger sammen.Og jeg vet vi vil holde sammen til evig tid.. Naiv?? Nei.. Men ærlig talt..Jeg er forelsket! Ja jeg drømmer små syke drømmer om at vi skal få barn sammen, og ja han har ALT ja virkelig ALT jeg ser etter i en mann. Så jeg mener, hvorfor skal jeg ikke slå til? Hvorfor skal jeg ikke ha troen på dette?

Jeg husker han ikke egentlig var min type! Jeg tror det var derfor jeg falt så voldsomt for han! Han var som en Don Juan som trengte seg inn i min verden med sjarmen sin! Jeg var så fascinert av han og alt han var..Jeg beundret han på alle områder og ville gjort det om vi ikke hadde vært et par også. Men jeg hadde vært heldig, jeg hadde fått verdens beste gutt i gave, og han likte meg også! Vi hadde det utrolig sammen, og jeg hadde ikke elsket noen så høyt som han.. Og jeg hadde heller aldri vært så knust av kjærlighetssorg som da han dumpet meg til fordel for en annen.

Jeg husker den også. Jeg husker jeg var veldig glad i han og at vi var et perfekt par. Jeg husker vi hadde det fint sammen, og at han var verden beste gutt down to his bones. Men jeg kan ikke huske at jeg tenkte at dette var det store. Selv om han var min verden der og da!

Jeg husker den så godt! Den første gangen jeg opplevde kjærlighet, virkelig kjærlighet. Ikke bare forelskelse, men virkelig kjærlighet! Jeg var en del av noe stort, noe virkelig stort! Jeg følte at jeg sto på toppen av verden, sammen med han. Jeg var så lykkelig, jeg følte meg så levende. Det vi hadde sammen var noe ingen andre hadde, det var jeg skråsikker på. Det var så stort, det var så flott, det var så herlig! Han var ikke bare en gutt jeg likte, han var nesten en del av meg selv..

